Minner og mysterier

BOK: Godt kammerspill om familiens svik, løgner og hemmeligheter.

Publisert: Publisert:

– Dette er godt håndverk, skriver Aftenbladets anmelder om Anders Totlands «Vintertonar». Foto: Samlaget

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Grade: 5 of 6 stars

Anders Totland: Vintertonar. Roman. 137 sider. Samlaget.

I Anders Totlands (f. 1986) «Vintertonar» reiser eg-fortelleren Isak tilbake til hjembygda i et forsøk på å forstå hva som hendte da han og moren forlot faren og søsteren for mange år siden. Som Bibelens Isak, som skulle ofres på Moriafjellet av sin far, er også romanens Isak et offer.

Mye i ham kaller på sorg og raseri. Nå er moren død og faren døende, og det er et ganske trist og stusslig liv han og søsteren Rakel lever.

Det store mysteriet er hva som egentlig hendte den gangen, og det viser seg at det er konkurrerende sannheter ute og går. Det er et misforhold mellom det andre forteller og det Isak selv mener å huske. Han er ikke lenger så sikker på at det er faren, som har fått skylden for det meste, som er kilden til det mørket som har lagt seg over familien.

«Faren fekk treet til å trivast». Faren prøvde å få alle til å trives. Han lager hagerom med benk til moren, der hun kan sitte i fred og lese sine bøker. Han snekrer stige til guttens trehytte, så han kan komme seg opp dit og drikke kakao med ham. Han tar Isak med på fisketur, ror i en time for å vise ham den beste torskeplassen. Dårlige menn gjør ikke slikt. Det er faren som viser seg som den omsorgsfulle og beskyttende, mens moren gradvis fremstår som urimelig.

Som hos en annen Kvinnherad-forfatter, Lars Amund Vaage – Vaage er født på Sunde, Totland bor på Valen – har også musikken og pianoet en særskilt plass i «Vintertonar», og knyttes på utsøkt vis opp mot den fine romantittelen.

Dette er godt håndverk, utvilsomt, både gripende og tankevekkende, og forfatteren skildrer den anspente og trykkende stemningen i familien på en svært overbevisende, fåmælt og ladet måte.

«Vintertonar» har slik blitt en enkel og godt fortalt historie om sannhet og løgn, svik og hemmeligheter, et fortettet kammerspill der hele essensen henges på to-tre viktige knagger, som bærer det hele og som fortellingen deretter kretser omkring, og der alt det vesentlige synes å foregå mellom linjene og i underteksten. Det hele avrundes på praktfullt vis med Beethovens «Måneskinnssonaten». Franz Liszt betegnet andre sats som «en blomst mellom to avgrunner». Og der er vi vel i grunnen ved romanens kjerne.

Publisert: