Vi kjenner ikke verden etter pandemien

Pandemien endrer verden slik vi kjenner den, men det er altfor tidlig å si noe om hvordan.

Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev slutter seg til de mange som hevder at verden ikke vil bli den samme etter pandemien.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Ivan Krastev: Framtida er her nå - Hvordan pandemien forandrer verden. Oversatt av Alexander Leborg. Res Publica.

Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev slutter seg til de mange som hevder at verden ikke vil bli den samme etter pandemien. Det høres ut som en dramatisk påstand, men er i bunn og grunn en selvfølgelighet, kjent fra Heraklits dager. Forandring er det bestandige. Verden er i kontinuerlig endring. Alle store hendelser skaper nye, ofte varige, handlingsmønstre. Vi må fortsatt ta av oss beltet når vi skal fra Stavanger til Oslo fordi noen styrte fly inn i amerikanske bygninger for 19 år siden.

Krastev mener likevel at pandemien er annerledes enn finanskrisen, flyktningkrisen og andre ferske kriser, fordi den har vist at mye vi holdt for umulig, likevel er mulig. I et langt essay som utgis samtidig på flere språk, argumenterer han for at pandemiens globale natur og de drakoniske tiltakene som må til for å bekjempe den, gjør den pågående krisen fundamentalt annerledes enn de foregående.

For en måned siden, mens Krastev satt i selvvalgt karantene på landsbygda i sitt hjemland og skrev, ville det vært lettere å være enig med ham. Samfunn etter samfunn stengte ned, hverdagen ble totalt forandret og demokratiske regjeringer innførte autoritære beslutningsmetoder. Men allerede nå, når smittetallene kryper mot null i land etter land, er det tydelige tegn til at det meste vil falle tilbake til vante former, plus ça change, plus c’est la même chose, som franskmennene sier. Jo mer ting forandrer seg, desto mer er de det samme. NHO har allerede gjenopptatt angrepene på offentlig sektor, etter i et par måneder å ha lovprist statens størrelse og evne til å ta over ansvaret når næringslivet gikk i svart.

Tomme gater i store deler av verden, her fra Sandnes, var tydelige tegn på hvordan pandemien endret våre hverdager. Men hvilke endringer vil vare?

Til tross for at bokens undertittel påstår det motsatte, tar Krastev forbehold om at han ikke spår hvordan verden vil se ut etter pandemien, bare at den vil være annerledes. Uansett motstår han ikke fristelsen til å presentere enkelte konkrete spådommer. For eksempel hevder han at verden etter koronaen «vil være mindre mottakelig for Beijings globale ambisjoner enn den var før, siden pandemien har vist Kinas sanne ansikt». Det er mulig, men langt fra sikkert. Valget i USA i november kan være like avgjørende for Kinas plass i verden som pandemien.

Krastevs svært lesbare essay er en slags intellektuell live-kommentar til situasjonen vi alle gjennomlever. Som alle slike spontane analyser av pågående hendelser, er også dette et stykke risikosport. Alle som noen gang har skrevet en kommentarspalte til en lørdagsavis og hatt deadline torsdag, vet hvor lite som skal til før kommentaren blir uaktuell før den er publisert. Denne journalistiske risiko løper også hurtigskrivende akademikere. Krastev hevder for eksempel at det er mulig at pandemien vil holde demonstranter borte fra gatene i år, snarere enn i måneder, og at det i så fall er den største trusselen mot de liberale demokratiene i Europa, fordi demokratiet ikke kan overleve uten «folket på torgene». Én svart amerikaners død var nok til å få millioner til å trosse smittevernrådene og ta til gatene.

Essayet ble også levert før Frankrike og Tyskland sammen foreslo en hjelpepakke som i størrelse og utforming har potensial til å endre EUs grunnleggende struktur. Noen uker tidligere så det ut til at unionens manglende evne til å reagere solidarisk på krisen var i ferd med å bli dens endelikt, brått ble tonen en annen.
Krastev helgarderer seg riktig nok ved å skrive at pandemien enten kan føre til at EU kollapser eller at unionen utvikler seg til et slags Europas forente stater. I april var det første mer sannsynlig enn det andre, nå er oddsene muligens byttet om. Det skal krisen ha: Den får store ting til å skje raskt.

Krastevs analyse er best når han beskriver hvor likt demokratier og autoritære regimer reagerte på smitten, og hvor store strukturer som brått kom i bevegelse: «Plutselig ser vi for oss at alle amerikanere får tilgang til helsetjenester uavhengig av inntekt, at Kina overtar USAs rolle som verdens mest innflytelsesrike makt, at Russlands president Vladimir Putin kan miste makten.»

Men det er ikke gitt at alt det som er blitt mulig, er av det gode. Krastev advarer om at de siste månedens styrking av nasjonalstaten bærer med seg en risiko for at politikerne ikke gjenkjenner den særegne nasjonalismen som vekkes av krisen. De stengte grensene oppleves som en trygghet også hos de som inntil mars i år regnet seg som overbeviste globalister. Dette er et viktig poeng. Det er ikke blitt lettere å argumentere mot Victor Orbáns grensegjerder mot flyktningene fra sør, når de liberale demokratiene så raskt og effektivt stengte seg inne mot det de oppfattet som en annen ekstern trussel.

På en måte er det befriende å få et slikt oppspill til debatt, men verdien i Krastevs essay ligger mer i problemstillingene enn i svarene. Et kjent uttrykk fra mitt eget fag sier at journalistikk er den første grove kladden til historien. Krastevs bidrag er det samme, en tidlig kladd. Den lille boken har aktualitetens styrke, men også flere av journalistikkens svakheter. Bulletinene fra fronten er viktige, men først i historiens lys kan vi se konfliktens kompleksitet og dens konsekvenser.

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Bokanmeldelse
  3. Koronaviruset
  4. Journalistikk

Mest lest akkurat nå

  1. Flere unge kan ikke lenger bruke en vanlig datamaskin: – Holder ikke med et kurs

  2. Se hvem som blir Norges neste Bocuse d'Or-finalist

  3. Ryfast: Stenges to ganger i døgnet i 10 dager

  4. Blir utklasset

  5. – Ja, jeg blir 60, og jeg elsker det!

  6. Disse har søkt på jobben som kultursjef i Stavanger