Laus i fisken

BOK: Når «alle» de mistilpassa skal bo i én bygård, kan det bli trangt om plassen og oppmerksomheten.

Publisert: Publisert:

Anne Nyheim debuterer med romanen «Enkepalasset». Foto: Gloria forlag

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 3 of 6 stars

Anne Nyheim: Enkepalasset. Roman. 334 sider. Gloria.

Da Vera Kaspersen i Anne Nyheims debutroman «Enkepalasset» etter mange tiårs ekteskap blir forlatt av ektemannen, sitter hun igjen med hus og hage i et villastrøk, men blir også nødt til å reorientere seg i tilværelsen. Sårt og sakte går det opp for henne at forholdet hun har hatt til mann, sønn, naboer og såkalte venner nok ikke har vært slik hun har gått rundt og trodd – i hvert fall har de opplevd henne ganske annerledes enn hun har sett seg selv til nå.

Det kan likevel bli en vending i livet hennes da hun på en bytur foran en bygård blir aldeles forgapt i synet av en blomstrende balkong. Den vil hun ha, og utviser en til nå godt skjult handlekraft slik at hun på null komma null klarer å få kjøpt balkongen, med tilhørende leilighet, så å si. Det hele er ganske fornøyelig.

Og slik introduserer Anne Nyheim leserne for en bygård der leilighet etter leilighet, helt opp til det seksjonerte loftet, er bebodd av fortapte mennesker, enslige og ensomme, isolerte, vettskremte, skrullinger, debile og sinnssyke – flertallet gamle. I rask rekkefølge fyker paranoid sinnssyke Victor gjennom gangene med sin støvsuger i hendene, mens den like gudfryktige som forsagte og livredde 83-åringen Leopold Nielsen er fulltidsbeskjeftiget med å gjøre minst mulig av seg.

Og så bor fru Eva Andersen i gården, en i sin tid kontant dame fra et forsinket opprør, men som nå er ganske rutlete. Og Elise Lunde, «den vakre naboen», som sitter fast i etterlatenskapene etter mora: Hun bor midt opp i moras møbler, subber rundt på hennes dyre tepper, og bruker tida på å sortere – om hun da ikke tar med seg termosen på kirkegården og sanker fred under en trekrone.

Det er som forfatteren forsøker å samle alle byens mistilpassa i én bygård for så å riste dem sammen. Det går greit lenge, kvikt fortalt uten språklige eller artistiske kruseduller, men etter halvannet hundre sider faller romanen fra hverandre. Den løses opp i en lang rekke episodiske snutter som hopper fra den ene til den andre av personene slik at heller ikke romanen får den struktur som personene mangler. Med den lille utviklingen som skjer med dem, blir det til slutt bare forutsigelig mer av det samme. Etter 300 sider blir det vel mye.

Publisert: