Norske ofre, helter og skurker i IS-land

THRILLER: Bra debut om norske ofre, helter og skurker i IS-land. Men 541 sider? Det er laaaangt, det!

Publisert: Publisert:

Trygve Kalland er selv offiser og har flere utlandsoppdrag bak seg. Nå har han skrevet thriller om en kidnappet norsk kvinne i Syria. Foto: Niklas Lello

  • Tarald Aano
    Redaktør
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Grade: 4 of 6 stars

Trygve Kalland: Hundene i Raqqa. Thriller. 541 sider. Aschehoug.

Hva skjer når en norsk bistandsarbeider tas til fange av IS i Syria - og norske myndigheter er bortimot handlingslammet?

Det er spørsmålet alt dreier seg rundt i Trygve Kallands debutroman, «Hundene i Raqqa». Her skriver den norske offiseren fra Haugesund om forhold han dels kjenner fra egen erfaring - dels fra det internasjonale nyhetsbildet. Det er nemlig er svært lerret han spenner opp:

IS slåss for kalifatet sitt i Midtøsten.

Russland og USA kjemper for sine posisjoner.

I Oslo rekrutterer en ekstrem imam soldater til hellig krig.

Fra Haugesund kommer rusmisbrukeren som fant mening med livet i radikal islam.

Og rundt dette baler etterretningsfolk i norsk politi og forsvar med å få oversikten.

Ingrediensene er mer enn sterke nok til å skape en virkelig spennende thriller, og Kalland er veldig nær en knalldebut. Han beveger seg effektivt mellom ulike handlingstråder, han knytter sammen den kidnappede kvinnen og maktkamp i norsk etterretning på ryddig vis (selv om det er vanskelig å akseptere at en helt nyansett kvinne som hater konflikter skaper så mye sjau som her), og han lager scener fra krigsområder som er til å tro på.

Likevel møter begeistringen møte motstand. Det skyldes først og fremst at denne historien er for lang, den kunne helt klart vært fortalt på 100–150 færre sider. Kalland bruker for mange ord som ikke tilfører særlig mye - spesielt er rivaliseringen innen norsk politi og forsvar unødvendig omfattende. Antall sider og antall ord hadde ikke vært noe problem om Kalland var en glitrende skribent, men han er ingen ordkunstner. Teksten hans er ganske flat, den drives godt framover, men den har ikke dybde. De fleste skildringene er høyst ordinære, replikkvekslingene likeså:

«Jeg må stikke. Vi får ta opp tråden igjen senere.»

«Takk for praten, Einar, stå på.»

Ingenting galt her, men heller ingenting som løfter leseopplevelsen. Og da blir altså nesten 550 sider lett utmattende. Vil du lese langt og spennende om en krig langt borte, kan du heller velge Carsten Jensens «Den første sten».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Målfest på stadion

  2. Ung kvinne i Sandnes er kommet til rette

  3. Lagt merke til gult støv i vannkanten i pinsen?

  4. Tvangsvedtak opphevet – rådmannen sa ingenting

  5. Trafikkulykke i Time

  6. – Jeg ble utnyttet av Eddi Eidsvåg

  1. Litteratur
  2. Roman
  3. Krim
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse