Dikteren som detektiv

BOK: Selvbiografisk, stram etterforskningsrapport i spennet mellom fiksjon og fakta.

Publisert: Publisert:

«Dora Bruder» er den fjerde boka av den franske nobelprisvinneren Patrick Modiano som blir oversatt til norsk. Aftenbladets anmelder gir boka full pott på terningen.

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 6 out of 6 stars

Patrick Modiano: Dora Bruder. Roman. Oversatt av Tom Lotherington. 138 sider. Cappelen Damm.

Patrick Modiano (f. 1945, debut 1968) mottok i 2014 som 14. franskmann - etter å ha gitt ut et trettitalls romaner, relativt få av dem oversatt til fremmede språk - Nobelprisen i litteratur. Svenska Akademien grunnga valget sitt med at vi her står overfor et formsikkert, finslipt forfatterskap som gjennom «minnenes kunst» «framkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden.»

Denne karakteristikken passer godt på «Dora Bruder», en kortroman fra 1997 som nå blir fjerde Patrick Modiano-bok oversatt til norsk.

Det dreier det seg om en neddempet, ofte melankolsk klingende jeg-roman med forfatteren selv som skrivende, søkende, handlende forteller. På nåtidsplanet befinner Patrick Modiano seg i 1996, men hans sentrale anliggende er å kretse inn skjebnen til Dora Bruder, en 15-årig, parisisk pike han leste om første gang åtte år tidligere, i en avis datert 31. desember 1941. Hun var jødisk, hadde rømt fra en katolsk internatskole og etterlystes av foreldrene.

Som så ofte ellers i dette dikteruniverset aner vi konturene av et proustiansk prosjekt. Ved å følge de uskarpe sporene til Dora Bruder kommer fransk-jødiske Patrick Modiano snart i nærkontakt med sin egen kompliserte fortid. Han minnes skilsmissen til foreldrene, det såre forholdet til sin italiensk-jødiske far, «den akutte følelsen av ensomhet» som i januar 1960 gjorde at også han – som Dora under okkupasjonen– stakk av og prøvde å skaffe seg et nytt liv. Hennes rømning setter hans egen erindring i relieff.

Men det at forfatteren igjen, i Marcel Prousts ånd, med parisiske gateadresser og egne urbane vandringer som ramme, lar nåtid og fortid, personlige erfaringer og historiske hendinger, gli over i hverandre, forhindrer ikke at den systematiske jakten på Dora Bruders uklare skjebne blir det desidert mest fascinerende motivet i teksten.

Et stykke på veg opptrer etterforskeren Patrick Modiano som en klassisk sakprosaforfatter. Ved å intervjue folk, granske fotografier, oppsøke spesielle steder og studere skriftlige kilder – folkeregisteret, politijournaler, brev, offentlige dokumenter av ulike slag - prøver han å rekonstruere livet til Dora Bruder under den tyske okkupasjonen, i skyggen av påtvungne jødestjerner, portforbud, razziaer, massearrestasjoner, interneringsleirer, togtransporter, krematorieovner, Holocaust.

Selv om nøkterne fakta hentes inn og mye kan dokumenteres, ender jakten på innsikt like fullt i det som underveis kalles den «hvite flekken, en blokk av uvisshet og taushet.» Mange spørsmål stilles om hovedpersonens og foreldrenes skjebne uten at et svar alltid innfinner seg.

Dermed må faktaformidleren vike plassen for dikteren, han som skaper fiksjon, setter fram hypoteser, gjetter og fabulerer og stadig griper til formuleringer av typen «Jeg antar at», «Jeg vet ikke om», «Jeg lurer på», «Jeg kan sånn omtrent tenke meg til», «Han vokste antagelig opp», «Dora kan ha blitt kjent med», «Jeg er henvist til å spekulere», «Vi vil aldri få vite», «Han kunne absolutt godt ha kjent».

Det at mye er usikkert og fasiten uteblir, forhindrer ikke at denne lågmælte, mollstemte skumringsfortellingen om det glemte, sårbare, uhørte griper tak i leseren. Den jødiske immigrant- og proletardatteren Dora Bruder og Auschwitz nedfeller seg litt etter litt i skriften og åpner for fruktbar ettertanke.

Med sin veksling mellom historiske fakta, fiktive elementer, selvbiografisk informasjon og essayistiske refleksjoner kan derfor dette verket minne om W. G. Sebalds mesterroman «Austerlitz».

Så her er jeg enig med anmelderen i Le Monde som siteres på bokomslaget: «Skal du lese én bok av Modiano, velg denne.»

Tom Lotheringtons norske oversettelse flyter jevnt over godt. Men «at denne filmen var gjennomsyret av okkupasjonstidens publikums blikk» (side 76), lyder vel ikke spesielt bra?

Publisert: