Spilt møye

BOK: Verken fugl eller fisk om internatbarn i Finnmark i femti- og sekstiårene.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder mener at Rakel Solstads roman «I for internatunge» er for farget av den historiske urett, og at den skjønnlitterære kjerne er besmittet av moralsk forargelse, om enn aldri så legitim. Foto: Samlaget/Benedikte Skarvik

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Grade: 3 out of 6

Rakel Solstad: I for internatunge. Roman. 173 sider. Samlaget.

Rakel Solstad (f. 1945) var en moden debutant da hun i 2013 utga novellesamlingen «Men kva veit vi om barna», som i 2015 ble fulgt opp med den stilsikre og stillferdige samlingen «Falle», om tap og sorg.

«I for internatunge» er hennes første roman, og en noe blandet leseropplevelse. På den ene siden er det en lavmælt, men brutal fortelling om barna Elis, Arno, Frans og Màret, som alle må reise hjemmefra for å bo på internat. På den andre siden fremstår boken dermed også som en kommentar til skolepolitikken i Finnmark, der en tredel av barna ble plassert i internat, primært motivert av hensynet til grensevern og sosiale forhold, men også med tanke på språkvern og fornorsking av de kvenske og samiske minoritetene.

Boken veksler mellom to tidsutsnitt, perioden 1948-56, da Elis kommer til internatet, og bokens nåtid, som strekker seg over noen dager i november 1962, da flom og uvær har tatt strømmen, og barn og voksne ikke kommer seg noen steder.

Solstad skildrer internathverdagen med skole og lekser, matsal og sovesal, morgen- og kveldstoalett, men sterkest inntrykk etterlater fortellingen om barnas hensynsløse mobbing, trakassering og seksualiserte vold. «Vanlege ungar blir annleis når dei blir internatungar,» heter det et sted, og det blir ikke bedre av at internatstyreren og de andre voksne virker veike og tafatte i møte med den juvenile vondskapen.

Kan hende kan man spørre hvorfor forfatteren har valgt seg dette utsnittet, et mørkt og mollstemt skolepolitisk holocaust uten håp og lys, når det utvilsomt må ha vært øyeblikk av letthet og barnelatter også i internatskolegårdene. Litt for ofte griper forfatteren moralsk forarget eller pedagogisk veiledende inn i fortellingen. Det er ikke vanskelig å dele hennes sympati med barna, men samtidig fremstår det som om hele romanen er konstruert for å understreke et overordnet poeng, som det heller ikke er vanskelig å si seg enig i, nemlig at internatreisingen var feil og i mange tilfeller gjorde uopprettelig skade. Men dette kunne vært formulert i et essay på ti-tolv sider.

Slik jeg leser romanen, er den for farget av den historiske urett, den skjønnlitterære kjerne er besmittet av moralsk forargelse, om enn aldri så legitim, og skriftstykket fremstår dermed som en kommentar til epilogen, som er en kort, saklig tekst om emnet. Resultatet er en roman som ikke riktig vet hva den vil være. Den store innsikten byr nok ikke denne boken på, annet enn det som enhver kan utlede av sakens natur. «Hurt people hurt people», som de sier i Amerika.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. – Det er fantastisk å se rikinger gå i oppløsning

  2. Barnehagebarn og ferjemannskap smittet

  3. Forsvaret vil ikke ha innsyn fra nabolaget

  4. Mona Anita Espedal tilkjent erstatning fra tidligere stemor

  5. Scoret igjen: Dette har ingen gjort før Haaland i Champions League

  6. 95-åringene Harry og Klara Marie kan bli tvunget til å flytte: – Forferdelig

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Bøker