Sær kultfigur griper ordet igjen

BOK: Med lattermildt alvor om en vindskeiv, totalt ensom outsider.

Publisert: Publisert:

20 år etter siste bind i romanserien om Elling, gir Ingvar Ambjørnsen ut en ny Ellling-bok. «Ekko av en venn» har blitt godt mottatt av kritikerne - så også i Aftenbladet. Foto: Cappelen Damm/Marie Sjøvold

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Grade: 5 out of 6

Ingvar Ambjørnsen: Ekko av en venn. Roman. 314 sider. Cappelen Damm.

En av de store kritiker- og salgssuksessene i norsk 90-tallsprosa var Ingvar Ambjørnsens 4-binds romanserie om anti-helten Elling, det ekstremt ensomme, aparte drabantbymennesket som i åpningsbindet «Utsikt til paradiset» (1993), 32 år gammel, er i ferd med å fylle album nummer nitten med utklippsbilder av det sosialdemokratiske idolet og sexobjektet Gro Harlem Brundtland, iført våtdrakt, han som spionerer på naboene gjennom et digert teleskop, og som dikter opp stadig nye, ufrivillig komiske historier om det han observerer, like til han får mentalt sammenbrudd og havner på psykiatrisk institusjon.

Her møter han den enfoldige bamsen Kjell Bjarne og får sin første venn i livet. Dette vennskapet skildres inngående gjennom de neste bøkene i serien og minnes også sporadisk i årets «Ekko av en venn» der fantasten Elling ganske overrumplende stiger inn på scenen igjen, 20 år etter at Ingvar Ambjørnsen i kjølvannet av «Elsk meg i morgen» (1999), romanseriens fjerde bind, sa at han var ferdig med den trumpne, tvangsnevrotiske Elling for alltid.

Nå ankommer 52-årige Elling likevel Oslo med en NSB-buss. Han har fått tildelt en kjellerleilighet hos enkefru Annelore Frimann-Clausen i Fiolveien på Grefsen. Om sin nære fortid sier han lite. Men vi aner at han er skrevet ut fra en institusjon og er trygdemottaker, uten planer om å skaffe seg en jobb.

I lett gjenkjennelig jeg-form beretter Elling om sitt nye liv som villabeboer, i en sokkelleilighet angrepet av muggsopp, med stor hage og en liten bod laget av Annelores avdøde ektemann.

Elling er fortsatt engstelig og pedantisk, selvgod, selvhatende og emosjonelt ambivalent, sårbar og tverr og ensom, ofte i panikkens grenseland, på vakt mot vertinnens blikk og parodisk opptatt av de to kassadamene i nærbutikken Spar. Venteværelset på legesenteret brukes som et sted hvor han kan slappe av. På bokkafeen Svanen drikker han Assam-te og gjør seg såpass bemerket at han blir intervjuet av en Dagblad-journalist om sitt forhold til poeten Alfons Jørgensen (1942-2000). Han rydder i sitt eget Gro-arkiv og har planer om å levere det videre til Martin Kolberg. Han samler og panter flasker og minnes den døde Kjell Bjarne. Han brenner gammelt skrot i hagen og bruker også Annelores badekar uten at han varsler om det. Mellom huseier og leieboer utvikler det seg et svakt vennskap. Når Annelore trekker i toalettsnoren i overetasjen, svarer Elling ned hos seg. Den nye, ritualiserte hverdagen er ikke topp, men til å leve med.

Mest plass vies Ellings innmarsj på Facebook der han oppretter en konto under falskt navn og snart opptrer som matblogger, med engasjerte innlegg om viktige ingredienser og matretter - som lever i fløtesaus, makrell i tomat og Mills kaviar. Pågangen av nye «venner» og «liker»-klikk noteres. En ny verden har åpnet seg. Samtidskoloritten er på plass og åpner for skeive smil.

Forfatterens viktigste litterære grep er – som tidligere – å la Elling framstå som upålitelig forteller. Det gigantiske gapet mellom en heller triviell, udramatisk virkelighet og jeg-fortellerens luftige, frodige fantasier omkring sine mange observasjoner avdekkes. Innbilte dialoger diktes fram. Det banale omskapes stadig til pirrende, skjebnetunge hendelser. Løgner avleveres. Hverdagen fylles av nye stemmer og dagdrømmer som gjør livet litt mindre ensomt, kanskje.

Man kan vanskelig kalle denne nye Elling-historien høgdramatisk eller original. Det mest imponerende ved teksten er at den særegne stiltonen som etableres innledningsvis, bærer gjennom hele romanen. Elling som fortsatt strever med å bryte sosiale barrierer, lar stadig dikterfantasien knoppskyte, har kontroll over språket sitt og appellerer uavlatelig til både smilebånd og ettertanke.

For Elling er mer enn en platt farsefigur som buklander i parodien eller karikaturen. Monologen hans - knyttet til kronologisk ordnete scener på nåtidsplanet avbrutt av enkelte minnebilder om mora og Kjell Bjarne - balanserer elegant mellom komedie og tragedie, gjerne slik at de bisarre fantasiene eller situasjonene oftere utløser lun humring enn støyende ha-ha-latter. Noen vitsemaker av vanlig merke er den vindskeive, beleste Elling ikke.

Han kan nok virke skrudd og sær og kverulerende når han gravalvorlig lanserer sine vidløftige hypoteser om menneskene han møter eller observerer. Men mest av alt er han rørende og minneverdig i sin dype, mørke ensomhet.

Slik sett er den bestselgende, suverent turnerte soga om Elling et godt eksempel på at Nikolaj Gogol har evig rett: «Hvis vi ser oppmerksomt og lenge nok på en morsom historie, blir den bare mer og mer trist.»

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Barnehage­ansatt i Stavanger testet negativt på korona på andre test

  2. – 1. mars tok ekskona mi, Janne, livet sitt. Knappe to uker etter kom korona­pandemien

  3. Slik blir høstens skole­hverdag på barne­skole, ungdoms­skole og videre­gående skole

  4. Kvernevik: Mann i 40-årene pågrepet etter å ha truet nabo

  5. Koronasmitte på Fjord Line-båt

  6. Trolljeger­prøven 2020 er annerledes, men innsatsen er like stor

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Bokanmeldelse
  4. Anmeldelse
  5. Bøker