Lærerkrim av høy klasse

KRIM: Krimleserne vil elske C. J. Tudor. Den trøblete læreren i «Gullungen» er verdt å møte. Historien hans også.

Denne artikkelen er over ett år gammel

C. J. Tudor: Gullungen. Krimroman. Oversatt av Guro Dimmen. 377 sider. Cappelen Damm.

Det er ikke ofte lærere er hovedpersoner i krimromaner. Men sånn er det i C. J. Tudors andre krimroman, «Gullungen». Debuten, «Krittmannen», ble meget godt mottatt. Så la oss ta konklusjonen med det samme: «Gullungen» er også en bok krimleserne vil elske.

Her er den tidligere eleven tilbake ved skolen sin, nå som lærer. Han har jukset seg fram til en bra cv, har på sett og vis fin kontakt med elevene, er en slags motvillig idealist samtidig som han har en klar plan med returen: Han skal ta et oppgjør med sin traumatiske fortid, med elevene som ødela hans og andres liv, med en småby som aldri kommer seg ut av historiens mørke, og selvsagt også med seg selv og alt han flykter fra.

Hva som egentlig har skjedd?

Vi får ikke vite mye, fra starten av. Bare at det skjedde noe med lærerens lillesøster. At familien hans ikke var noe glansbilde. At vennene hans ble styrt av en manipulatorisk drittsekk som nå er selve makten i småbyen. Og at det må ha skjedd noe i de nedlagte gruvene.

Vi får det i akkurat passe biter, i akkurat passe tempo. Steg for steg nærmer vi oss læreren og hans demoner; spillingen, drikkingen, gjelden, svikene. Litt etter litt får vi innblikk i oppdraget han har gitt seg selv. Og gradvis ser vi mer og mer av et bilde som ikke er spesielt heroisk for noen av de involverte.

Tudor bygger altså opp spenningen på rutinert og forbilledlig vis. I tillegg skriver hun godt. Jeg-fortelleren, altså læreren, har en tone som kombinerer den litt hardkokte etterforskerstilen med en mer realistisk, kanskje til og med mykere mann. Han bedriver rappkjefting hele tiden, men er er samtidig sårbar.

Han snakker for eksempel slik:

Facebook er det stedet der folk som ikke har noen venner i det virkelige liv, holder kontakten med folk de aldri kunne tenkt seg å være med i det virkelige liv.

Et lite selvportrett, der?

Eller sånn, i et avsnitt der han beskriver mannen som plukket ham opp fra rennesteinen da han virkelig slet:

Men Brendan er tørrlagt alkoholiker. Det betyr at han holder på med ting som bekjennelser, tilgivelse og forsoning. Mens jeg er mer opptatt av å holde på hemmeligheter, bære nag og nøre opp under bitterhet.

Kanskje er det en riktig sjølmelding.

Men jeg tror det ikke helt, for under den kyniske overflaten banker et sårbart hjerte. Den dobbelheten gir «Gullungen» ekstra kraft.