Søvndyssende sang

«Kvar song ei soge» gir et smalt, stillferdig og ufokusert bilde av mennesker som holder liv i kveding og norsk folkemusikk.

"Kvar song ei soge" byr på mange flotte naturbilder.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Kvar song ei soge

Dokumentar. Medvirkende: Inger Lien, Hillborg Romtveit, Marthe og Jarle Nordjordet, Britt Karin og Halvor Nordjordet, Jon Inge og Ragnhild Øverbø Særsland, Randi Øverbø Hove, Kjell Hove, Einar Øverbø, Trygve Vågen, Birgit Landsverk og Lars Erik Skjøtskift Øygarden. Regi: Aaslaug Vaa. Norge, 2016. Lengde: 1 t. 11 min. Aldersgrense: Tillatt for alle.

Norges høyesteliggende bygd, Møsstrand, er åstedet for Aaslaug Vaas dokumentar «Kvar song ei soge». På dette lille stedet, høyt oppe ved Hardangervidda, lever det bare 115 personer, og den gamle sangtradisjonen kveding ser ut til å spille en viktig rolle i det lille lokalsamfunnet. Vaa veksler mellom flotte og storslåtte naturbilder og tette bilder av mennesker som synger og forteller om sangen. Hun fanger hverdagslige sysler som spikking, fisking, brodering og måltider, er flue på veggen når de tar seg en fest og synger og spiller hardingfele, danser og brenner St. Hans-bål. Menneskene vi møter framstår som ekte og autentiske, ofte usminket og i avslørende lys, og den vakre sangen ligger der som et effektfullt lydspor, i all sin enkelhet.

Likevel er det altså vanskelig å la seg engasjere. Det er det flere grunner til. Man får aldri noen god bakgrunnshistorie om musikken det handler om. Historikken mangler i all hovedsak, i stedet overlater Vaa formidlingen til den enkeltes personlige anekdoter og løsrevne fortellinger. Dette kunne vært et greit grep om filmen konsentrerte seg om å fortelle en eller flere historier om menneskene som synger. Men vi får ikke det heller, i stedet bygges filmen opp av tilsynelatende tilfeldige møter med forskjellige personer som synger og snakker om sangen, men vi blir aldri spesielt godt kjent med noen av dem. Mange av situasjonene virker også veldig stive og oppstilte, som når en familie på fire er plassert i en sofa rett foran kamera.

For en som ikke er brennende opptatt av denne sangtradisjonen, gjør filmen lite for å vekke interessen. Dermed sitter man igjen med en film som antakelig appellerer til menigheten, men som ellers framstår som ufokusert, vag og på mange måter kjedelig.

Publisert:
  1. Filmanmeldelse
  2. Musikk
  3. Film
  4. Folkemusikk

Mest lest akkurat nå

  1. Smertene kan være sterkere enn ved fødsel. Emilie (24) får krampene daglig

  2. Berisha etter 14 års ventetid: – Kommer til å huske dette resten av livet

  3. Erstatning for tapt barndom: Nesten alle får nei

  4. Brast i gråt etter bestemannspremie: – En drøm for meg

  5. – Vi sitter her og fryser. Politikerne har ikke bakkekontakt

  6. Fauci om omikronvarianten: Oppmuntrende funn om alvorlighetsgraden