Hvor er egentlig hjemme?

BOK: En lågmælt påminning om at kvalitetslitteratur ofte rommer noe usagt.

Niklas Lello.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Judith Hermann: Der hjemme. Oversatt av Sverre Dahl. 188 sider. Pelikanen.

En typisk bestselger er hun ikke, den tyske novellisten og romanforfatteren Judith Hermann (f. 1990, debut 1998). Til gjengjeld skriver hun stillferdige, melankolske tekster fulle av mørklagte rom, åpne spørsmål, troverdige, gjerne gåtefulle karakterer, ledige dialoger, mange sanseinntrykk. - Det er bedre.  

I årets godt oversatte roman blir ordet gitt til en navnløs, 47-årig kvinne som har brutt ut av et ekteskap og er havnet som servitrise i den litt eldre brorens havnekneipe på et lite sted nordpå i et østfrisisk, flatt kystlandskap. Hun bor alene i et litt avsidesliggende hus, skaffer seg en venninne og en elsker, sykler i nabolaget og svømmer i havet, skriver stadig brev til eks-mannen og savner den noen og tjue år gamle datteren som farter rundt i verden i håp om å kunne skaffe seg et liv. Slik sett har mor og datter åpenbart noe felles. Det dreier seg om å finne fram til det stedet i verden man kan kalle «hjem» eller «hjemme». Først da vil savnet, smerten, ambivalensen, angsten kunne forsvinne.

Jeg-personen – som tidligere jobbet på en sigarettfabrikk i et urbant miljø – befinner seg på nåtidsplanet i den geografiske periferi uten tilløp til jublende «Gøy på landet»-stemning. Hun frykter å bli overfalt om natta, plages av dyr som romsterer på loftet, får den nye elskeren til å sette opp en mårfelle, ser med skepsis på at broren forelsker seg hodestups i en 21-årig, «helsprø» kjæreste som har hatt en enda mer traumatisk barndom enn den hun selv og broren bærer med seg. Her ser man konturene av rotløse sjeler uten «røtter». Noe må skje for at den eksistensielle uroen skal forsvinne. Å insistere på å holde avstand til andre er ingen holdbar livsstrategi. Sex tvinger seg fram. Nærkontakten er et faktum. Men som så ofte ellers hos denne dikteren – mye forblir usagt, spørsmål stilles uten at svar innfinner seg.

Fra første setning av minnes jeg-fortelleren episoder i fortida som kunne ha gitt livet hennes en annen retning. Særlig viktig er historien om møtet med en eldre tryllekunstner som lover henne en skipsreise til Singapore dersom hun vil la seg plassere i en kiste, for så å gjennomføre trikset med å bli saget over på midten. 

Ellers streifer teksten borti temaer som økologisk krise og grisebondens hverdag, alluderer til Hamsun, Murakami og Munch, refererer til «Ondskapens hotell» og John Lee Hooker, formidler et havfrue-sagn, åpner for et krimaktig mysterium, nytter sansenære bilder av typen «mørket rundt oss åpner seg som en sjø», sikadene synger lik «utallige små vannspredere som vanner jorden».

Så igjen har Judith Hermann skrevet en bluesaktig, fascinerende fortelling - elegant fanget gjennom det vakre, stilsikre bokomslaget til Sten E. Moe.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Nedtelling til et selvmord

  2. Han var 57 da han ga ut sin første krim. Nå er han 75 og gir ut bok nummer 15

  3. Finsk humor

  4. Lokalt og livsviktig, men litterært under pari

  5. En rystende bok om oppdrettsnæringen

  6. Mímir feier ikkje akkurat dei svake sidene til Jon Michelet under teppet

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse