Kaotisk fra en hyperaktiv hjerne

BOK: Som den ultimate egotripper durer Stig Aasvik i vei med sitt sære og særpregede forfatterskap, som alltid sur og sint og misfornøyd.

Atig Aasvik er aktuell med romanen «Tøyenparken» - som får full pott av Aftenbladets anmelder.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Stig Aasvik: Tøyenparken. 222 sider. Roman. Cappelen Damm.

Måtehold er ikke Stig Aasviks sak. Har man lest en bok og to av Aasvik (1970, debut 2004), kjenner man ham øyeblikkelig igjen på stil og tone, innhold og emner: Med årets «Tøyenparken» fortsetter han sin enegang. Den er fjerde bindet i en tett knyttet serie romaner der forfatteren er jeg-forteller og hovedperson i en sydende, intens og eruptiv tekst som blottlegger mange sider av ham. Både roman og opphavsmann kan det sies meget om, og vi kan begynne med å konstatere at jeg-fortelleren er en monomant selvopptatt person som ikke skyr noen anstrengelse for å slippe å gå på fast arbeid til tider andre har fastsatt.

Det kunne alt sammen bli så alt for meget meg-meg hvis det ikke var for at han også er interessert i så mye annet og så mange andre, og dessuten ustoppelig når han «som en nybygger i meg selv» vil meddele hva han syns om den og den, ditt og datt, fra forholdet til sønnen og kjæresten sin, fotball og (samtids)litteratur, forfattere, forleggere og «grisekoret» (kritikerne), vennskap, mat og trim, sex og utroskap, familie, før og nå, styre og stell i disse uopphørlige «duellene mellom fornuft og galskap», og seg selv. Dessuten er Stig Aasvik både vittig og destruktivt morsom. 

Det er mange egotrippere i norsk samtidslitteratur – inniblant kan de se ut til å være i flertall, med den internasjonalen stjernen Karl Ove Knausgård som forblåser – uten at noen skal beskylde akkurat ham for å være morsom og vittig. Stig Aasvik kunne ellers oppfattes som en Knausgård i overdrive, hvis det ikke samtidig var så store forskjeller mellom dem, i holdning så vel som i stil: Der Knausgård er patetisk mild og melankolsk (gjerne med uartikulerte følelsesutbrudd og markører i form av et «åh!»), et offer som ofrer seg for andre, er Aasvik en åpen-øyet besluttsom egoist og synder som skylder sine brister på seg selv. Ikke er han from og god og snill heller; det er nå nesten forjævlig. Og slik holder han med mye motstand uopphørlig dommedag over seg selv i en litterær tsunami av en bevissthetsstrøm.

For leseren er her også mye motstand i selve den kompakte formen «Tøyenparken» har, for det er ikke lett å lese en tekstblokk på over to hundre sammenhengende sider som skyller over en i én massiv flodbølge av ord, uten et eneste avsnitt eller noen form for kapittelinndeling. Det må bli slik fordi jeg-fortelleren ikke kan komme på noe eller noen uten i samme skrivende sekund å komme på noe annet eller noen annen, gjerne seg selv og sine egne opplevelser. Og som må ned på papiret i en fart, før sekundet er forbi, men krever sin plass i den «totalopplevelsen» som er både litteraturen og «livet selv».

Som en av livets store komparatister assosierer han seg gjennom dagene, tilværelsen og sin egen tekst der han med skriften sin er ferd med å «bygge(r) på en talerstol». Den skal nok til slutt vise at «han har levd». Så langt har han ikke blitt tilkjent den plassen han mener han burde ha på parnasset, tvert om sier han pompøst, på et sted der han høvler ned mangt og mange i samtidslitteraturen, at «Jeg har vært død så lenge nå at jeg innimellom glemmer at jeg er død».

Så blir den knudrete skrivemåten hans deretter der han i en tekstsnutt fra setning til neste på samme side hopper fra FIFAs suspensjon av det iranske fotballforbundet, til et skriveforskudd han skjuler for samboeren og bruker på seg selv, til trøstespising, og videre til en tenkt reklametekst for potetcrisps, og hei hvor det går.

Det høres ikke bare kaotisk ut, det er kaotisk fra en hyperaktiv hjerne og skriver som aldri ser ut til å hvile. Det unndrar seg en diagnose, for som Shakespeare sier et sted: «Selv om dette er galskap, så er det system i det.» Som skrift er det uhyre disiplinert, i setning for setning framført i et klart språk, mens Stig Aasvik overlater til leseren å sortere mengden selv. Igjen og igjen gir den sitatlyst, fra «disse vrakdykkene i bevisstheten» til en forfatter som demonstrerer at «jeg skiller ikke på liv og dikt».

Nyt det, sorter selv, og dementer på den måten Aasviks dystreste – og mest forvrøvlede - ord om eget forfatterskap: «Det er uansett ingen som tar meg seriøst.» Da blir han nok fornøyd. For en stund. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Rørende kjærlig­hets­historie fra Wassmo

  2. Godt skrevet om menn i krise

  3. Korona, som opplevd av Camilla

  4. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  5. Den nye krimdronningen

  6. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  1. Bokanmeldelser
  2. Roman
  3. Litteratur