Muselmenn

BOK: Om tre generasjoner menn som tynges av fangenskap og traume.

Mathias R. Samuelsen debuterte i 2009 med diktsamlinga «Utredning om trengsel». Dette er den første romanen hans.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Mathias R. Samuelsen: «Schonung. Eller: Dei frivillige». Minneroman. 276 sider. Samlaget.

Forskning på nukleinsyrer tyder på at traumer kan gå i arv, rent biologisk. I Mathias R. Samuelsens (f. 1985) gode roman, «Schonung» (skåning, grid), forsøker således jeg-fortelleren å skrive seg fri fra et familietraume.

Farfaren satt i Natzweiler under krigen, «vi skulde forsvinne i Nacht und Nebel», og det har preget familien i alle år etterpå. «Tyskerne var stygge med farfar,» pleide farmoren å si. Han ble innlagt på sykehus i 1946. Her skrev han en 60 siders tekst om sine opplevelser, som danner utgangspunkt for og er spredt gjengitt i romanen.

Traumet har gått i arv til sønnen, forfatterens far, som har et «hjarte som ... tel ned» og 17 år gammel oversetter sanglyrikken til Serge Reggiani; og til sønnesønnen, som forsøker å skrive av seg traumet og har bestemt seg for å avslutte arverekken i en slags forsoningshandling. Det fører imidlertid til brudd med kjæresten Maja («elsket»), jf. buddhismen og Schopenhauers «slør», men som han gjennom hele romanen har tenkte samtaler med.

Sorg, ensomhet og tungsinn forfølger de tre muselmenn i en fint komponert og velskrevet medley av minner og refleksjoner, der ulike sjangerelementer, metaperspektiver, og litterære og musikalske referanser og allusjoner supplerer fremstillingen. Farfars tekst er klar og konsis med en nesten hemingwaysk adjektivgjerrighet, også når han skriver om inntrykket Francis Bull gjorde på Grini, og den står med sin tørre saklighet i skarp kontrast til jeg-fortellerens mer emosjonelle, sanserike, maleriske og poetiske utlegninger, i en slags repetitiv runddans, for ikke å si redun-dans, der de samme grunnleggende spørsmål synes å gå i loop.

Det er språklig variert og assosiasjonsrikt, men det er jo også forskjell på sorg og sutring, grubling og pludring, og helhetsinntrykket svekkes nok av romanens uklare skiller mellom dem. Her er ellers litt småplukk å pirke i, for eksempel går det i baddel for forfatteren (eller faren, oversetteren) med forskjellen på fransk «et puis» og «et plus», og til sist går liksom også romanen litt i oppløsning, som om forfatteren går tom for ting å si.

Farfarens fortelling stanser brått, bokstavelig talt midt i en setning (det er jo en romanansats i seg selv!) og avslutningen blir såpass vag at den nesten nøytraliserer det som er sagt før. Men hovedinntrykket er likevel at lyrikeren og gjendikteren Samuelsens første roman er både god og gripende lesning.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Eit arty-farty kunstnarportrett

  2. Korleis snakkar me om den norske oljerikdommen?

  3. Førsteklasses roman fra DDRs siste dager

  4. Her er mange mulige mistenkte, den ene mer glamorøs enn den andre

  5. Forfatteren vil for mye, men byr på røff underholdning og mangt å bryne seg på

  6. Spennende krimdebut med godt driv og mange overraskelser

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse