Skattejakt i musikken

KLASSISK MUSIKK: Vår klassiskekspert lar seg imponere både av musikken som strømmer ut fra Lura kirke, og av en britisk opera han betegner som en virkelig skatt.

Kolbein Haga har jobbet med sine Bach-utgivelser siden 1998, og nå er han i mål. Her fra Orgelfestivalen, Stavanger domkirke, i 2002.
  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:

Jeg har funnet en skikkelig skatt!

Grade: 6 out of 6

Lennox Berkeley: Nelson. Opera i tre akter. Sangsolister: David Johnston, Eiddwen Harrhy, Elizabeth Bainbridge, Brian Rayner Cook, Richard Angas, Margaret Kingsley m.fl... BBC Singers. BBC Symphony Orchestra. Dirigent: Elgar Howarth. Lyrita.

En sjelden gang snubler man over en skjult skatt som ikke bare er kråkesølv, men gedigent hvitt gull. At skatten har vært godt nedgravd, kan mildne gremmelsen over at man ikke har oppdaget den før. Denne førsteutgivelsen av en opera fra 1950-tallet, hentet frem fra BBCs arkiver, er en slik skatt.

Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke har vært altfor nysgjerrig på sir Lennox Berkeleys musikk før, skjønt han var en høyt respektert komponist i sin tid, og i yngre år nær venn og samboer med Benjamin Britten. Samboerskapet var nok aller mest praktisk-platonisk fra Brittens side, men da Berkeley senere stiftet familie, sto Britten fadder til sønnen Michael (som siden er blitt en interessant, fortsatt aktiv komponist). I mellomtiden hadde Britten funnet sin livsledsager i tenoren Peter Pears, som ved uroppførelsen av denne operaen sang hovedrollen som lord Nelson, britenes store sjøhelt som knuste Napoleons flåte ved Trafalgar.

Men portrettet og perspektivet i operaen er ikke enøyd og enarmet heroisk, slik admiral Nelson fysisk sett var til slutt, en ribbet rigg. Her kommer ikke minst kvinnene til orde, vokalt, i et mer intimt firkantdrama som involverte ambassadørhustruen Emma Hamilton – hun kan kanskje best karakteriseres som datidens lady Di. Susan Sontag har ellers livfullt skildret persongalleriet her i sin lesverdige, om enn litt snakkesalige roman «Mannen som elsket vulkaner».

Sangerne er uten unntak store personligheter som fyller rollene, selv om få har vist seg som longtime-stars i ettertidens rotterace. Lyden har litt vel mye skurr og surr til å være så nære som 1980-talls, men det blir totalt uviktig i opplevelsen av et fengslende drama, en både fengende og raffinert musikk som vokser ved hvert gjenhør.

«Jeg kommer alltid til å være en hore»

Grade: 4 out of 6

Dmitrij Sjostakovitsj: Symfonier. Nr. 1, 14 og 15. Kammersymfoni i c-moll, op. 110a (arr.: Barsjaj). Sangsolister: Kristine Opolais og Alexander Tsymbalyuk. Boston Symphony Orchestra. Dirigent: Andris Nelsons. Deutsche Grammophon.

Det kan virke som om fortsatt unge Andris Nelsons, sjefdirigent for både ærverdige Gewandhausorchester Leipzig og Boston Symphony Orchestra, har fått lov til å ta seg vann over hodet med nå å komplettere hele sykluser av Bruckner- og Sjostakovitsj-symfonier med sine respektive orkestre på selveste Deutsche Grammophon. Men ikke minst reisen på første klasse med plysjvognen til Boston-symfonikerne, der han tar for seg den stadig rustfrie sovjetmesteren, har vært inntrykksrik. Likevel går kanskje særlig denne gang interne kontraster og lokal koloritt på bekostning av stålgrepet om helheten, tross overdådig lydteknikk, og her finnes det flust med sterke rivaler i katalogen.

På dette dobbeltalbumet er de kommet til Sjostakovitsj’ første og to siste symfonier. Stasjonen før disse to siste på denne transcendental-sibirske linjen, den Trettende, er en korsymfoni som til tekster av den ukrainske poeten Jevtusjenko minnes nazi-massakrene ved Babyn Jar. Denne ravinen i utkanten av Kyiv ligger like ved tv-tårnet russerne rammet den første uken av den pågående krigen, som om det var den berømmelige Støysenderen det gjaldt – skjønt sitt navn utro lå den altså ikke i Kyiv, men ved Tsjernobyl.

Den Fjortende er også en vokalsymfoni, tilegnet Britten, som Sjostakovitsj var blitt gode venner med i løpet av 1960-årene gjennom det modige ambassadørskapet musikerekteparet Rostropovitsj-Visjnevskaja utviste (ofte med kjepper stukket i hjulene fra offisielt sovjetisk hold). Og selv om denne dødshjemsøkte symfonien kanskje er Sjostakovitsj’ mest personlige, er det lett å spore en påvirkning fra den britiske komponistens sangsykluser med strykere her. Nelsons har to utmerkede sangere med, den ukrainske barytonen Alexander Tsymbalyuk og den latviske sopranen Kristine Opolais.

I mange henseender er ringen virkelig sluttet med den Femtende, den siste og aller mest sofistikerte. Det gjelder ikke bare de direkte Wagner-sitatene fra «Ringen» i begge (her supplert med ertende hint fra Rossinis «Wilhelm Tell»). Symfonien gjenopptar i fullt monn den uutgrunnelige ironien, og den ekte gripende patosen, fra den Første. Åpningen setter tonen: en forrykt leketøysbutikk, et raritetskabinett og ekkokammer av allusjoner. Og hør bare på den sublimt gåtefulle slutten, lik et urverk som er for stramt trukket opp, en hjertearytmi som tikker ut, til forveksling likt bankelyder nattestid fra det hemmelige politi. Om det er en dødsmerket komponist vi møter i de to siste symfoniene, så er det med en kampberedt klo på lur i løvepoten – det er en rent indre motstand, men til gjengjeld varer den livet ut.

Bonussporet er interessant sånn sett, den åttende strykekvartetten, her arrangert av Rudolf Barsjaj til kammersymfoni: I 1960 hadde kamerat Khrusjtsjov fått Sjostakovitsj kreert til formann i den sovjetiske komponistforeningen, en «ære» i form av en gisseltaking som i praksis krevde at han omsider meldte seg inn i kommunistpartiet. Det var bare det at komponisten på privaten hadde sverget høyt og hellig at dette var noe han aldri kom til å gjøre: Dette maktapparatet hadde tross alt prøvd å ødelegge ham allerede, under Stalin-tiden, og nå ville de opphøye ham for å ha desto bedre kontroll på ham. Til en venn utbrøt han etterpå i fortvilelse: «Jeg har vært en hore, jeg er og kommer alltid til å være en hore.»

De femten år gamle ruinene etter britenes grusomme ildstorm i Dresden, den tyske praktbyen som ble lagt i grus de siste krigsmånedene og der Sjostakovitsj på rekordtid skrev sin åttende kvartett, var kanskje i denne sammenhengen mest et distansert krigsteater, Potemkin-kulisser til hans eget private drama og livsruin. Han trengte nok denne innpakningen for et av sine mest emosjonelt nakne verk. Og hvem tør fortenke ham i det?

Imponerende for- og fotarbeid i Lura kirke

Grade: 5 out of 6

Lars Kolbein Haga: Bach Organ Works VII. Johann Sebastian Bach: Toccata og fuge BWV 538 og 540, Triosonate BWV 527, Koralforspill BWV 727 og 740. Koral «Wir glauben all’ an einen Gott, Vater». Lars Kolbein Haga, orgel. EUCD118/Musikkoperatørene.

Fra orgelkrakken i Lura kirke i Sandnes sender Lars Kolbein Haga ut lydbølger som samtidig utgjør et storstilt forskningsprosjekt, og som har pågått i mange år. Med dette sjuende albumet settes det foreløpig dobbel sluttstrek. Her er det ingenting å si på verken forarbeidet eller fotarbeidet. All Bachs musikk er kontrapunktisk tenkt, og især i de rigorøse fugene er det her en imponerende koordinering og balansering av fot og hånd og tanke. Haga har reflekterte tempovalg, som i den mykt uttrykksfulle fremførelsen av Triosonaten, og at han dertil er en studert mann, viser det innsiktsfulle tekstheftet.

I enda høyere grad enn et hvilket som helst annet instrument er hvert orgel et eget individ. Det er litt som å ri på de uregjerlige personlighetene vi kaller hester, for de som har prøvd det. Kjemien mellom orgel og organist må stemme. På Lura synes et ekteskap å være inngått i Himmelen i så måte. Og når han til avskjed velter alle veie, får man lyst til å synge med, så mektig er det.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Vakkert

  2. Svær i Sverige

  3. Kentucky-sanger med sans for varme sanger

  4. Dette var tøft, Jorn

  5. Verdens snilleste blitz­band

  6. Satyricon måler opp Munch

  1. Plateanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Opera
  4. Sandnes