Noveller: Lavmælt antydningskunst

Mesterlig minimalisme, oftest i moll og knyttet til middelaldrende kvinner

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6
icon
Denne artikkelen er over fem år gammel

Judith Hermann: Lettiparken. Noveller. Oversatt av Sverre Dahl. 159 sider. Pelikanen.

Berlinfødte Judith Hermann (f. 1970, debut 1998) skriver hverdagsorienterte, gjerne melankolske noveller som kan bringe tanken hen på både forbildet Alice Munro og Raymond Carver. I stillferdige, fortettete tekster basert på det usagte og med vidåpen slutt nærmer hun seg smertepunktene i liv man vanskelig kan sette på formel. Eller som det heter i en av årets noveller – hun «lar nesten alle svar stå åpne som om det ikke fantes et gyldig svar».

Mens novellesamlingen «Alice» (2013) er stramt komponert og rommer fem enkeltstående fortellinger mellom 36 og 20 sider lange som til sammen utgjør en kamuflert roman om gjennomgangsfiguren Alice, virker «Lettiparken» med sine sytten spredte historier mer som et broket lappeteppe uten noe sammenbindende episk mønster overhodet.

Særpreg

Det innebærer ikke at boka mangler dikterisk særpreg. Den korteste teksten – innledningsnovellen «Kull» - er på vel 4 sider, den lengste – «Mange slags erindringer» - teller snaue 13. Synsvinkelen plasseres vekselvis hos «hun», «jeg» eller «vi». De fleste kvinnene synes å være i 40- eller 50-årene. De er gifte eller skilte, mødre eller barnløse, havner gjerne i trivielle situasjoner som brått peker utover seg selv, de sanser, de reflekterer, de lengter, de håper, de minnes. Barndomsvenninner, tidligere kjærester og foreldre streifes underveis på hovedkarakterenes veg fra og til Berlin, Odessa, Moskva, Antillene, Italia eller Nantucket, ensomheten, uroen, tristessen varer ved, ekteskap vakler, kjærlighet forvitrer, gåter og spørsmål trenger seg på - uten at historiene toner ut med et fasitsvar. Leseren tvinges igjen og igjen til å fylle ut de blanke feltene, lytte til underteksten, dikte videre.

Ikke kampskrift

Da Judith Hermann debuterte, ble hun kalt sin generasjons litterære stemme. Siden har mer kritiske røster hevet seg. Hun sies å være for lite opptatt av Murens fall og mangler et politisk prosjekt. Men hennes agenda er en annen. Hun ønsker ikke å avlevere kampskrifter i den gode saks tjeneste. Hun belyser forholdet mellom den enkelte og verden, skildrer den skjøre balansen eller smertefulle konflikten mellom kjønn, klasser og generasjoner, gir aldri opp å «lete etter en usynlig gnist, en mulighet» i krysset mellom et flytende «nå», en faktisk fortid og en mulig framtid. Å anklage hennes borende eksistensialisme for manglende samfunnsengasjement blir derfor for dumt.

Hos Judith Hermann hører vi bl.a. om en mor som dør av «et brustent hjerte», og hennes fireårige sønn som omskaper «kull» til «hostier».  Eller vi møter Ella som forlates av Carl, ved bålet, uvisst av hvilken grunn, før hun ender opp med å konstatere: «De tibetanske bønneflaggene flagrer i vinden. Ingen andre er å se». De hverdagsrelaterte scenene er mange, stemningsfulle og varierte – om aldri høydramatiske eller spesielt besettende. Handlingen glir gjerne langsomt av sted. Skråsikkerhet synes bannlyst: «her dreide seg sikkert også om noe helt annet». Det gjelder å kunne lytte og leve seg inn i, uten å svare seg bort.

Metaforikken er ikke spesielt rik. Men når fortelleren griper til billedlige formuleringer, fungerer det bra. Som når «øyet er like skjørt som en Ming-vase», eller når «hver enkelt setning» som tenkes «er en avgrunn».

Elegant novellist

Den mest tankevekkende historien er kanskje tittelnovellen der Rose, nå gift med den horoskoplesende, flørtende tufsen Paul, erindrer barndommen i Lettiparken sammen med Elena, tidligere vakker og omsvermet, nå en fjern, «trist kjempekvinne».  De avviste begge i sin tid en frier som ville gi Elena en selvlaget bok med de vinterfotoene han hadde tatt av barndommens paradis, Lettiparken i Øst-Berlin. Mye tyder på at Rose burde ha forholdt seg annerledes til beileren den gang, for hva avdekkes ikke når han mange år senere forteller henne: «i mine drømmer har menneskene ditt ansikt».

Så Judith Hermann er en elegant novellist av det finslepne slaget. Av norske kolleger minner hun kanskje mest om Øystein Lønn – også han med sans for varsler og undertekst, fascinert av en ustabil, gåtefull verden, menneskesinnets irrganger, de korte øyeblikkene som kan romme og fargelegge et helt liv.   

Oversettelsen virker sikker, men virker tidvis noe stiv. Å bruke det foreldete «tilstede» (side 9 og 128) når man mener «til stede», gjør f.eks. språktonen unødig alderdommelig. 

Publisert: