Beintøff, sjøloppslukt dame

BOK: Påtrengende, uthengende og selvavslørende «virkelighetsdiktning», nå på vei til mange land.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder er ikke så imponert over Carolina Setterwalls roman «La oss håpe på det beste». Foto: Aschehoug

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Grade: 3 out of 6 stars

Carolina Setterwall: La oss håpe på det beste. Roman. 407 sider oversatt av Cecilie Winger. Aschehoug.

Ved lanseringen av Carolina Setterwalls (1978) debutbok (på svensk i fjor) skryter forlaget av at den allerede er innkjøpt for utgivelse i et kvart hundre land. Det forteller nok mer om hvor forlagene retter oppmerksomheten i disse se-på-meg- og virkelighetslitteraturtider enn det gjør om bokas kvaliteter.

Riktignok er «La oss håpe på det beste» skrevet med en pågående og insisterende energi, men blir i sin monomant repeterende masing kjedelig lenge før man er halvveis. Det går slik: Da forteller-Jeg – som er identisk med forfatteren Carolina selv – en morgen går inn for å vekke samboeren Aksel på det rommet han har lagt seg for å få nattero fra deres åttemåneders sønn Ivan, finner hun ham død.

Det er slutten på Aksels liv, det omkalfatrer det som ellers skulle bli resten av hennes eget og sønnen deres liv, og det er et fryktelig sjokk. Utsiktene for forholdet deres var ellers aldri det beste da Carolina, midt i trettiåra, tvang seg på samboeren Aksel med ønske om at de skulle få barn sammen. Eller rettere: Ønsket var ultimatum – enten gikk han med på å få barn med henne, eller så gikk hun.

De to er et umake par: han unnvikende, reservert, utsettende, tilfreds med slik de har det, hun en beintøff, dominerende kontrollfreak – og likevel «en som alltid må hjelpes». Når hun så med et slag er alene med den lille gutten, har hun en hær av kjærlige hjelpere rundt seg: familie, svigers, svoger, venner, kolleger, terapeuter, leger og psykologer. Hun får bare aldri nok, innser ikke hvor priviligert hun er i sin ulykke, praktisk, jobbmessig, økonomisk ovenpå i et velferdssamfunn, blant mennesker som legger alt til side for å hjelpe henne.

Så sorgen og savnet hennes blir mer påtrengende enn medynkskapende, særlig fordi hun ikke titter utover sin egen navle og ser andre. Det er ironisk at før det har gått tre år, har hun fått avviklet et nytt forhold, i en motsatt spiral av den hun tvang Aksel inn i. Og ellers er det mer enn litt problematisk at en roman som dette, et utsnitt av en selvbiografi som det er, blotter flere enn forfatteren selv for all verden, foreløpig i 25 land.

Og komma er mer enn et lesetegn; det kan være meningsbærende (titalls på titalls eksempler). «Da» og «når» gjør ikke alltid samme nytten heller.

Publisert: