Barokkfest i Konserthuset

Barokkmusikk med makeløst blokkfløytespill.

Publisert: Publisert:

Det var konsert med Maurice Steger (blokkfløyte) og Stavanger symfoniorkester i Stavanger konserthus torsdag (arkivfoto). Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
Grade: 5 of 6 stars

Verk av Purcell, Geminiani/Corelli, Vivaldi og Händel.

Medvirkende: Maurice Steger, blokkfløyte, SSO, dir.: Peter Whelan.

Stavanger konserthus, Fartein Valen, 3. oktober.

En suite fra Purcells «The Fairy Queen», tilrettelagt av dirigenten Peter Whelan, innledet konserten. Henry Purcell (1659-1695) rakk å skrive flere operaer og en rekke såkalte semi-operaer i sitt korte liv. Han er den største komponisten før Händel (1785-1759), tyskeren som gjorde engelsmann av seg og ble Englands største komponist. «The Fairy Queen» var en slik semi-opera, et slags syngespill, med skuespillere som taler i hovedrollene og med mange innslag av instrumentalmusikk.

De mange satsene i den valgte instrumentalsuiten ble fint spilt av ensemblet fra SSO, presist i de hurtige satsene og vakkert i de to langsomme.

En trollmann på blokkfløyte

Før pausen fikk vi så en konsert for blokkfløyte, Francesco Geminiani tilrettelegging av Arcangelo Corellis sonate op.5 nr. 11. Corelli (1653-1713) var den som skapte concerto grosso-formen, og med det for alvor det konserterende prinsipp, der solist(er) og hele ensemblet (tutti) veksler med hverandre, gjerne i en slags kappestrid. I konserten for blokkfløyte hørte vi hvordan den blendende gode solisten, Maurice Steger, uanstrengt vekslet mellom forskjellige karakterer og tempi.

Vivaldi – først allment kjent på 1960-tallet

Antonio Vivaldi (1678-1741) var frem til forrige århundre bare et navn, og at man kjente navnet skyldtes at Bach laget noen orgeltranskripsjoner av Vivaldis konserter. I det populære musikkleksikonet «Musikkens verden» er han selv på 1960 ikke nevnt. Men på slutten av dette tiåret ble han «oppdaget», og hans «Årstidene» ble blant studentene på Blindern like populær som Bob Dylan. Vivaldi har en enorm produksjon, men Stravinskij kunne si at han hadde komponert det samme stykket 600 ganger etter hverandre.

Av Vivaldi fikk vi høre en konsert for pikkolofløyte, med hypervirtuose yttersatser og, som vanlig hos denne komponisten, en langsom og inntagende annensats. I yttersatsene gikk det enda hurtigere for seg enn i Corelli, og det var bare for publikum å måpe: At det går an å spille så hurtig! I ekstranummeret «The English Nightingale» hørte vi ikke bare fuglen. Nei, Maurice Steger ble selv til en fugl.

Festlig barokk

Händels «Watermusic» er blitt innbegrepet av «festlig barokk». Og den ble skrevet til den legendariske kongelige vannfarten på Themsen 17. juli 1717. Det var et imponerende skue, med kongens båt i midten og flere båter rundt der Händels vannmusikk ble spilt. Det er altså ikke tale om musikk for konsertsalen, men om bruksmusikk der det var masse ekkovirkninger og dialoger mellom instrumentgruppene.

Under Peter Whelans kyndige ledelse spilte SSO den første suiten i F-dur. Vi la straks merke til de korte fraseringsbuene, som aldri ble stakkåndet. Vi merket oss det fine spillet i oboen og de flotte klangene fra hornene. Men balansen mellom blåsere og strykere var også utmerket, i en fremførelse med raske tempi. Det gikk nok adskillig hurtigere for seg her enn på Themsen i 1717.

Publisert: