De ga sine liv for redernes profitt

BOK: Norske redere er virkelig tungnemme. Det er nesten så en kan mistenke dem for ikke å ville lære av sine feil.

«Vi hører når det smeller», blir et galgenhumoristisk mantra. Foto: Fra bokens forside.

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Mikal Olsen Lerøen: Pappas siste reis. Norske krigsseilere i Persiabukten på 1980-tallet. 449 sider. Vigmostad & Bjørke.

13. desember 1987 meldte NRK at den femtiåtte år gamle norske sjøkapteinen Olav Lerøy fra Bergen ble drept da skipet han førte ble angrepet av irakiske raketter i Persiabukta. Lerøy var kaptein på supertankeren «Susangird», eid av det iranske statsrederiet og operert av Reksten Management i Bergen.

Nesten 30 år senere begynner Lerøens sønn, som er journalist og dokumentarregissør, å undersøke hva som skjedde da faren døde. Det han finner, er en sørgelig gammel historie om hvor lite norske redere bryr seg som sine sjøfolks liv og trygghet.

Ingen kan påstå at de ikke vet. Hele Bergen, både Lerøen og Rekstens hjemby, var i opprør da Den Nationale Scene i 1935 satte opp Nordahl Griegs stykke «Vår ære og vår makt». Dramaet handler om hvordan rederne under første verdenskrig brukte sjøfolkenes liv som en rimelig innsatsfaktor for å tjene grovt på de høye fraktratene. 

Jon Michelets seksbinds storverk om krigsseilernes skjebne under og etter den andre verdenskrigen, viser at utakknemligheten og kynismen ikke hadde avtatt. Ingen brydde seg om krigsseilerne da krigen var over.

Personlig historie

Mikal Olsen Lerøens bok om hans fars siste reis, er en personlig historie og sorg og savn, men samtidig en omfattende dokumentasjon av hvordan norske redere som Bergesen, Reksten, John Fredriksen og Thor Dahl med åpne øyne sendte sine sjøfolk inn i situasjoner der de var stillesittende mål for angrepshelikoptre, jagerfly og raketter. En rekke andre land, inkludert en maritim stormakt som Storbritannia og de nærliggende OPEC-landene, trakk sine skip ut. Norge seilte. 

Ikke bare det, Norges Rederiforbund arbeidet aktivt, også gjennom personlige kontakter til topps i Utenriksdepartementet, for å få trukket tilbake en advarsel mot å seile i krigssonen. Sjøfolkene ble avspist med et krigsrisikotillegg på 24 kroner timen, begrenset til de timene de var på jobb, som om krigen tok pause når de lå på køya og kjente på frykten.

Sjøfolk som mønstret av fordi de ikke ville seile inn i krigen, ble svartelistet og mistet i noen tilfeller arbeidsløshetstrygden. Krigen mellom Iran og Irak falt sammen med nedbyggingen av den norske sjømannsstand. Den norske sjømann var i stadig større utstrekning en filippiner. De nordmenn som gjerne ville seile, kom derfor under et voldsomt press. Mange valgte faren ved å seile inn i Persiabukta, mange døde.

Uten store fakter

Lerøen beskriver detaljert og uten store fakter hvordan sjøfolkene ligger utenfor oljeterminalen på Kharg og venter på å få laste olje. Rundt dem brenner skip etter skip. De ser hvordan andre tankere blir skutt i brann, mens de selv ligger stille med et fjell av et skip. De kan ikke annet enn å vente. «Vi hører når det smeller», blir et galgenhumoristisk mantra. 

Norske redere seilte for begge sider i krigen, og skipene kunne bli angrepet fra begge sider. Lerøens far mønstret på som kaptein på «Susangird» og oppdaget fort at skipet ikke var seilingsdyktig. 30 år senere innhenter sønnen faglige vurderinger som sier at tankeren burde vært kondemnert. Likevel truet Johan Reksten med økonomiske erstatninger og alvorlige konsekvenser hvis Lerøen ikke erklærte skipet seilingsdyktig. Til slutt ga han etter og gikk med sakte fart inn i krigssonen, «Susangird» hadde bare halv motorkraft. Det ble hans siste reis. Sammen med Lerøen døde 20 av mannskapet. 15 prosent av alle sjøfolk på skip drevet av Johan Reksten omkom i krigen, ifølge boken.

Taushet, taushet

Johan Reksten vil ikke uttale seg om saken når Mikal Olsen Lerøen først lager tv-dokumentar og så bok om hvordan hans far og de mange tusen andre norske sjøfolkene som seilte i Persiabukta under krigen, ble behandlet. Rederiforbundet vil heller ikke uttale seg. Nesten hundre år etter første verdenskrig, er vår ære og vår makt fremdeles best tjent med at de som tjener på at sjøfolkene risikerer livet, holder munn.

Boken har en god del språklige svakheter, blant annet en slitsom veksling mellom ulike grammatikalske tider. Noen ganger blir det også vel mye tekniske detaljer om skip og maskiner. Svakhetene til tross er den likevel en rystende dokumentasjon av hvem som må betale for krigsprofitten. Det er skuffende at den ikke har utløst sterkere debatt. Kanskje Den Nationale Scene bør oppdatere Nordahl Grieg for å minne om hvor deprimerende lite som har endret seg på 100 år?

Publisert:
  1. Bok
  2. Norges Rederiforbund
  3. John Fredriksen
  4. Irak
  5. Iran

Mest lest akkurat nå

  1. Hun trodde hun skulle arve 4 millioner av søsteren. Men pengene gikk til Frelsesarmeen og SOS-barnebyer

  2. Sandnes: Krasjet i rundkjøring og løp fra stedet

  3. Gladnyhet om skatt i Stavanger

  4. MDG vil bruke statlige milliarder på oljenedstenging og omstilling. MDG forstår ikke hva næringslivet driver med

  5. Å la være å la seg vaksinere er oppsiktsvekkende uansvarlig

  6. Er du lei av møblene dine? Her er seks tips for å se på dem med nye øyne.