Lesverdige noveller

BOK: Godt novellehåndverk om folk som ønsker seg et annet liv et annet sted, og med en annen.

Publisert: Publisert:

Tor Ingar Eliassen viser seg igjen som en dugelig novellist i samlingen «Det en gang så vakre». Foto: Cappelen Damm

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Tom Ingar Eliassen: Det en gang så vakre. Noveller. 167 sider. Cappelen Damm.

På kolofonsiden i Tom Ingar Eliassens (f. 1972) novellesamling, «Det en gang så vakre», står det at forfatteren i arbeidet med den ene av novellene har latt seg inspirere av Raymond Carver; det er vel ikke den verste inspirasjonskilden man kan ha.

Også i sine to første novellesamlinger har Eliassen vist seg som en dugelig novellist, og han styrker i grunnen bare dette inntrykket med årets utgivelse.

I «De mørke stiene», som innleder samlingen, befinner jeg-fortelleren seg i et bryllup med ny kjæreste, men tenker mest på eksen. I «Stoppe i tide» ønsker et par seg barn, men har ikke penger til fertilitetsbehandling, og kvinnen har dresset seg opp og gått på byen for å finne en sæddonor på den naturlige måten, mens mannen sitter hjemme og plager seg selv med tanken på at alt vil være ødelagt mellom dem etter dette. I «Den fineste gaven» bytter naboene på å være nisse hos hverandre på julaften, og jeg-fortelleren griper seg selv i å begjære sin nestes hustru når han sitter der i stuen deres: «Hvordan ville livet mitt blitt om jeg bare ble her?» I «Pærene» skildres en litt merkelig og uklar relasjon mellom en ung jente og en eldre mann. I «En storesøster i Ottawa» møter vi et plaget barn som aldri har med seg matpakke på skolen, og i «Bukta på andre siden av svabergene» er Gunnar og Ingvild på kunstutstilling, der han hele tiden snakker nedlatende om bildene og hun stadig tenker på Benjamin, som hun heller ville vært med. Det sterkeste kortet i samlingen er likevel tittelnovellen, der forfatteren tar i bruk alle triks i Ludo.

Flere av personene i disse novellene erfarer en slags tapssituasjon, de tenker på en annen enn den de er sammen med og vil helst være et annet sted enn der de befinner seg. Men samtidig tar også forfatteren dem i forsvar: «Kjærligheten skjer. Så skjer den igjen».

Kompositorisk har novellene ofte en struktur som inkorporerer og parallellfører flere nivåer og narrativ, og her er gjerne en undertekst som er akkurat passe subtil og tilbakeholden; gjerrig, men ikke hemmelighetsfull. Nå er ikke alle tekstene til å slå flikkflakk av begeistring for, men det er langt mellom de mer ordinære novellene. Dette er kort sagt godt novellehåndverk. Eliassen har levert en solid og fremfor alt leseverdig novellesamling.

Publisert: