Det er dette han kan best

Klassisk Costello med backingbandet på plass.

Elvis Costello
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Elvis Costello and The Imposters: «The boy named If» (Universal)

Gjennom årene har Elvis Costello hatt sidesprang innom country, samtidsmusikk, klassisk, barokk pop, jazz og hip hop, men gamle triks funker ofte best. Ikke minst når han finner fram den gullkantede 70-tallsoppskriften.

Åpningen «Farewell, OK» kunne gått inn på tredjealbumet «Armed forces» fra 1979. Energien er den samme 43 år senere. Platen sett under ett ligger vi kanskje tettest opp til «This year's model» fra 1978, selvsagt med backingbandet på plass.

The Attractions ble dannet i i 1977 med Steve Nieve på keyboard, Pete Thomas på trommer og Bruce Thomas på bass. Sistnevnte røyk stadig uklar med Costello, og i 2002 var det slutt. Davey Faragher overtok, og trioen skiftet navn til The Imposters.

«The boy named If» kommer med en forklaring fra Costello: Albumets fulle tittel er «The boy named If (and other children’s stories», der If er kallenavnet til din oppdiktede venn. If er den som kjenner ditt hemmelige jeg. Den som kjenner det du fornekter og den du skylder på når noe knuser, enten det er kopper eller hjerter, selv ditt eget.

Han fortsetter: Det er sanger som bringer oss fra barndommens siste forvirrede dager fram til det ydmykende øyeblikket da du blir bedt om å slutte å oppføre deg som en unge. Det vil for menn, og trolig også for noen kvinner, inntreffe når som helst i løpet av de neste 50 år.

Betyr det at 67-åringen fra Paddington omsider føler seg som en voksen? Kanskje, men han høres til forveksling ut som 22-åringen som med debuten «My aim is true» tok rocken i nakkeskinnet.

I 1977 hersket punken, men han gikk tilbake til sjangerens pubrock-røtter og smeltet nytt og gammelt sammen. Istedenfor hanekam tok han på seg Buddy Holly-briller, og hvilken hip musiker på den tiden ville med vettet i behold finne på å kalle seg Elvis? Unge Declan Patrick McManus gjorde det og hang på farens scene-navn Costello.

Han skapte sin egen sjanger, men som all musikk hviler den på ting som er gjort før. For en engelsk musiker er det vanskelig å komme utenom Beatles. Åpningen på tittelkuttet ligger tett opptil «Get back», mens «Trick out the truth» ikke er så mye mer enn et sirkusorgel unna «Being for the Benefit of Mr. Kite!». På hissige «Mistook for a friend» får vi yeah yeah yeah-koring.

Høydepunktet «My most beautiful mistake» åpner med linjen she was a part time waitress with the dream of greatness, og Costello er en mester i å skildre stort og smått:

He wrote her name out in sugar

On a Formica counter

‘You could be the game

that captures the hunter’

Then he went out for cigarettes

As the soundtrack played The Marvelettes

Costello synger som bare han kan på «Penelope Halfpenny», og «The difference» blomstrer hver gang den når kjent Costello-land. «What If I can’t give you anything but love» tigger om å bli spilt høyt. «Paint the red rose blue» er en ballade av den typen vi har hørt fra hans hånd mange ganger før.

Bassen på «Magnificent hurt» er tøff, og trommene slippes løs i fønky «The death of magic thinking». Fine låter, begge to.

«The man you love to hurt» er allsang fra pubkrakken. Kaizers ville likt denne. «Trick out the truth» er søt, men neppe en jeg vil huske.

«Mr. Crescent» er bedre, en myk avslutning på en flott plate produsert av Costello i samarbeid med Sebastian Krys.

Beste spor: «Penelope Halfpenny», «Paint the red rose blue», «My most beautiful mistake», «Magnificent hurt», «The man you love to hurt».

Publisert: