På flukt fra psykiatrien

Når den blinde skal lede den halte. Idéroman forkledd av delirisk handling.

Bergsveinn Birgisson er blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger. Han er fra Island og bor vekselvis i Reykjavik og i Bergen.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Bergsveinn Birgisson: «Kolbeinsøy». Roman. 202 sider. Illustrert av Kjartan Hallur. Vigmostad & Bjørke.

Bøkene av Bergsveinn Birgisson (1971, debut 1992) vi også har på norsk, favner vidt i tid og rom. Men enten han legger fortellingene sine til sagatid, for lengst farne hundreår eller skildrer mennesker og hendinger som var de fra dagen i dag, har de hans eget fødeland som fundament og sentrum.

For en islending er nok tittelens Kolbeinsøy både et geografisk og metaforisk sted omtrent på samme måte som Nordkapp er det for nordmenn – lenger nord og ned og vekk er det ikke mulig å komme i våre hjemlands landskap uten å tippe utfor kartet. Den rene galimatias blir det uansett, tidvis rett ut delirisk.

Romanen «Kolbeinsøy» starter på fornuftig vis med en fraskilt jeg-forteller som tilsynelatende gjør greit rede for seg: Han er akademiker og foreleser, p.t. uten engasjement, men har samboer.

Han har også en mannlig venn, en forfatter midt i 40-åra, som er innlagt – eller rettere: sperret inne – på psykiatrisk sykehus for sin «depresjon». Og så begriper leseren snart at jeg-fortelleren nok er like syk som vennen han vil besøke, men som en furie av en kvinnelig pleier forsøker å gjøre utilgjengelig for ham.

Den fortvilte fortelleren og hans innlagte pasientvenn lider begge under et samfunn der alle andre i deres øyne er gale, et islandsk folk av vaklende og etterapende stakkarer ødelagte av gresk fornuftstro, romersk byråkrati, tysk religion og amerikansk nyliberalisme.

Se hvor harmoniske de er, legges det ironisk til, langt ute i boka der jeg-fortelleren i klartekst doserer hva som er galt med folk og tid.

Ellers preiker romanen ikke så alt for meget om årsakene til de to sensitive hovedpersonenes ubehag i et samfunn som drives av materielle motiver og karriere. Tvert imot er det Bergsveinns kunst på finurlig vis å la handlingene tale, tidvis svært så hallusinatorisk og borti morfintåka.

Det kan se ut som den psykiatriske pleieren – hun er nesten for regelridende konformistisk og destruktiv til å stå til troende – og fortellervennen med sine diametralt motsatt verdisyn, konkurrerer om pasienten. Vennen «vinner», men ikke uten kamp, før de to mennene på spektakulært vis flykter så langt vekk det er mulig å komme fra galehuset.

Derifra er romanen en vill bilferd gjennom Island til den ytterste nakne øy, med pleieren som gissel. Det blir et forrykende drama med mye æksjen og alles liv som innsats. Slik blir det gøy å lese om galskapen, både den individuelle og den samfunnsmessige. Romanen er treffende illustrert av Kjartan Hallur, i svart/hvitt.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse