Gullpalme­vinneren er original, ekkel og brutal

«Titane» er virkelig noe for seg selv, med sin eksplisitte vold og mange vemmelige scener. Men det er jammen ikke lett å forstå hva regissøren har på hjertet.

Hovedpersonen i «Titane» jobber som en slags stripper, som har spesialisert seg på å opptre på bilshow.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Titane

Skuespillere: Vincent Lindon, Agathe Rousselle, Garance Marillier, Mara Cissé

Sjanger: Drama / Thriller / Horror.

Regi: Julia Ducournau.

Nasjonalitet: Frankrike / Belgia.

Aldersgrense: 15 år.

Grade: 4 out of 6

Da årets gullpalmevinner fra Cannes, franske «Titane», hadde norsk premiere under filmfestivalen i Haugesund i sommer, var det flere som forlot kinosalen i løpet av visningen. Det var kanskje ikke akkurat direkte overraskende at en film fra regissør Julia Ducournau ville oppleves som vanskelig å komme seg igjennom, hun som med debutfilmen «Raw» fra 2016 på sett og vis gjorde «bodyhorror» til sitt varemerke.

Det er ikke utpreget enkelt å fortelle hva «Titane» handler om og hva som er den røde tråden, for dette er en film som endrer såpass retning midtveis at man nesten kunne mistenkt den for å bestå av to løsrevne ideer som blir litt halvhjertet lappet sammen.

Hovedpersonen er den ordknappe kvinnen Alexia, tilsynelatende blottet for sentrale menneskelige følelser som empati. En scene fra barndommen, hvor hun blir alvorlig skadd i en trafikkulykke, antyder at hun kan ha befunnet seg et sted i autismespekteret som barn. Etter ulykken blir hun imidlertid transformert til noe annet, etter å ha fått en titanplate operert inn i hodet. Det er som om denne blir en link mellom menneskenes og maskinenes verden, noe som understrekes senere i filmen, når det oppstår amorøse følelser mellom hovedpersonen og en amerikansk veteranbil. Her kan man få enkelte assosiasjoner til Stephen Kings «Christine», men det tar ikke lang tid før Ducournau overgår selv ham i fantasifulle voldsscener.

Alexias drapsorgier fører etter hvert til en storstilt politijakt. Løsningen for henne blir å skifte identitet, kle seg ut som en ung mann som forsvant sporløst som barn, for så å oppsøke hans sørgende far. Vedkommende tar imot henne og innlemmer henne i sitt i aller høyeste grad maskuline miljø, hvor hun om mulig framstår enda mer som et utskudd, med en kjønnsidentitet som ikke bare flyter mellom mann og kvinne, men også mellom menneske og maskin.

Som tidligere nevnt: Det er ikke helt lett å beskrive hva dette egentlig handler om, og det er minst like krevende å forstå hva regissøren egentlig har på hjertet. Hvis tanken er å sjokkere og frambringe vemmelse, lykkes hun så absolutt. Men er det nok i seg selv? Her heller nok denne anmelderen mot nei. Det er tilløp til interessant tematikk, som både handler om menneskers forgjengelighet og selvoppholdelsesdrift, om kompliserte forhold mellom foreldre og barn og om angsten for aldring. Men det blir for mange halvkveda viser og for dårlig sammenheng mellom elementene.

Samtidig er det noe veldig fascinerende ved det hele, noe som mest av alt skyldes den grensesprengende originaliteten. Om ikke annet er det en film som byr på noe vi aldri har sett før. Kanskje er det også gode grunner til at ingen har begitt seg ut på noe lignende tidligere.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. «Swan Song» hyllar eit homse­ikon – men hylling på film er trøblete greier

  2. Overdådig dokkefilm

  3. Fascinerande doku­mentar om verdas vakra­ste gut

  4. Til alle utol­modige: Denne fil­men har vore verdt vente­tida

  5. Blodfattig monster-moro

  6. Dette er den typen film hvor det ikke er noen voksne hjemme

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Filmanmeldelse