Denne mannen har ikke sagt sitt

BOK: Gud. Siv. Amerika. Mange biler, litt Carl I. Hagen og stor sult på et fortsatt liv i politikken. Ketil Solvik-Olsen (Frp) er på vei hjem og har skrevet sitt eget politiske manifest.

Publisert: Publisert:

Ketil Solvik-Olsen vendte ryggen til politikken i fjor. Nå vil han tilbake. Foto: Aleksander Andersen

  1. Leserne mener

Grade: 3 out of 6 stars

Over nesten 400 sider varsler den tidligere samferdselsministeren sin hjemkomst til Norge og norsk politikk. Boka beskriver en trygg oppvekst på Sandnes og Bryne, et liv med tro, uten alkohol og med stor arbeidskapasitet.

Omhyggelig forklarer han hvorfor Ketil Solvik-Olsen som vokste opp blant bildekk på en bensinstasjon, ble til Ketil Solvik-Olsen ved kongens bord. Studieårene i USA er i høyeste grad med på formingen av en av Frp’s mest sentrale politikerne de siste årene og mye av boka er skrevet fra det samme landet, der han har vært mesteparten av tiden etter avgangen som statsråd i fjor.

Les også

Visumkrøll for Solvik-Olsen – slipper ikke inn i USA

Les også

Solvik-Olsen forlenger oppholdet i USA, Terje Søviknes blir nestleder

Solvik-Olsen forteller godt og grundig, kanskje for grundig, om sine unge år. Underveis avlegger han mange hilsener til venner, familie, amerikansk vertsfamilie og politiske kolleger, ofte bare nevnt ved fornavn. Boka er rett og slett litt introvert.

Kjedet seg

Etter hvert ser vi hvorfor forfatteren er hektet på politikk. Ned til minste detalj får vi innføring i sakene han har vært involvert i og interessert seg for. Derfor blir boka også veldig detaljert. Den er en håndbok for de som har tenkt å bli (Frp-)politiker.

At han både er et arbeidsjern og et politisk dyr forstår vi når han på fascinerende måte beskriver hvor raskt han begynte å kjede seg i ukene etter statsrådavgangen.

I den politiske delen av boka er Solvik-Olsen best når han argumenterer for at det går an å føre en ansvarlig økonomisk politikk uten å bekjenne seg til handlingsregelen og hvorfor opphevelsen av segway-forbudet («strengt tatt en parentes i vår politikk») ble så viktig i begynnelsen av partiets regjeringsperiode.

Ketil Solvik-Olsen var nestleder i Frp og satt helt sentralt da de forhandlet med H, KrF og Venstre i Nydalen etter valget i 2013, han var med på å utforme den nye regjeringens sundvoldplattform samme høst, han var med å lage jeløyplattformen i fjor og han var for det meste med på Granavolden i år.

Kulepenn-kasting

Hvis vi ser bort fra den småbitre biografien til tidligere arbeidsminister Robert Eriksson etter at han måtte gå av i 2015, er dette den første boka fra en av de sentrale i Erna Solberg-epoken. Han var tett på dramaet i over fem år, men fra kulissene har han knapt mer å melde enn at han kastet en kulepenn i pannen på tidligere utenriksminister Børge Brende.

Han nevner den vanskelige budsjettdebatten i 2017 og asylbarnsaken i 2015. Han bekrefter også at det var Venstre, og ikke Knut Arild Hareides KrF, som brøt forhandlingene i Nydalen, men er skuffet over Hareides venstrevridning i fjor.

Han mislikte sterkt Abid Rajas angrep på Frp denne høsten, men forteller at de to utformet mye konstruktiv samferdselspolitikk over noen kebabmiddager i de første statsrådårene hans. Raja lurte også den sykkelgale Solvik-Olsen til å kjøpe en dyr karbonsykkel, men heller ikke her hopper vi i stolen over sjokkerende avsløringer.

Ombudspartiet

Solvik-Olsen er ofte framstilt som en utypisk Frp-er. Mange sier han kunne hørt hjemme i svært mange andre partier, men her er vi også ved ett av bokas hovedprosjekt, nemlig å fastslå at både han og partiet skal være velgernes ombud, med handlekraft og helhetssyn på politikken (han likte ikke ensakspartienes framganger i årets kommunevalg). Ikke sjelden markerer han tydelig avstand til «venstresiden».

Det er også her han viser fram sin mest kjente negative side, nemlig evnen til bli fornærmet. De eneste som får gjennomgå mer enn venstresiden, og det i stadig større grad utover i boka, er «mediene», «pressen» og andre betegnelser på den fjerde statsmakt. Her overgår han til tider sitt forbilde Carl I. Hagen. Landets politiske reportere må selvsagt tåle utsagn som at «dersom norske journalister hadde vært politikere, så hadde samtlige reformer blitt avlyst før de ble igangsatt», men etter hvert blir denne klagingen skjemmende.

Les også

Solvik-Olsen ønsker comeback i Frp-ledelsen

Likevel er det ikke tvil om at Solvik-Olsen liker å skrive. Det vet vi blant annet fra spalten hans i Stavanger Aftenblad. Selv om han ikke er noen stilist har han et velformulert, kanskje litt stivt, men godt språk.

Grunnen til at dette blir i kjedeligste laget er at han i for stor grad liker å få boltre seg uimotsagt og at han istedenfor å skrive historien om de første årene med Solberg-regjeringen, har prioritert å lage sitt eget politiske manifest. Som så mange andre lignende bøker lar den kronologien bestemme dramaturgien. Målt i sidetall blir dessuten alle hendelser vurdert som like viktige eller uviktige. Livet går vanligvis mer i bølger enn som så.

Hovedformålet med boka er å understreke det han allerede har uttalt noen ganger denne uken, og som også er bokas seks siste ord: «Jeg er klar til å bidra».

Les Ketil Solvik-Olsens Skråblikk fra USA her:

Publisert: