Storartet avslutning

Kvaliteten på avslutningskonserten fortjener et utropstegn.

Sofia Gubaidulinas Sonnensang for kor og cello er inspirert av Frans av Assisis Solsang som begynner med Takk Gud for alle ting, og kaller solen for bror og månen for søster; elementene besynges, livet forherliges, men det gjør også døden. Den sterkt religiøse Gubaidulina, som også har stor sans for mystikeren mester Eckhart, bruker kor og cello i sitt lovprisningsverk, men også celesta samt slagverk som hun har en forkjærlighet for.

Solenergi

Gubaidulina har selv sagt om dette verket at korpartiet skal holde seg i bakgrunnen, ikke overdøve teksten til den enkle fransiskanermunken. Derimot skal celloen (spilt av Brantelid) og slagverket (traktert av Bastien Ricquebourg og Mark Sijpkens) ivareta ekspressiviteten. Men koret skal reagere på denne ekspressiviteten, slik vi til fulle fikk demonstrert av Det norske solistkor. I et responsorium provoserer celloen med en gest av glissando (en glidning mellom tonene) frem svar fra koret.

Bassen i koret resiterer i begynnelsen tydelig teksten på gammel-russisk manér, og avslutter likedan. Gubaidulina vil i sin musikk fremstille en nærhet til Gud og gjør dette med nesten ubegrensede midler: klangflater og differensiert klangdramaturgi, glissandi, moderne spilleteknikker av mange slag.

Og som så ofte hos Gubaidulina skjer det også noe på scenen: Brantelid forlater sin cello, for så å komme tilbake til den, stemmer den ned og oppnår forskjellige virkninger på instrumentet. Han forlater det igjen, spiller på den store trommen, lager forskjellige bankelyder og provoserer igjen koret med en glissando før han finner sin plass igjen. Til slutt lyder de høye tonene umiskjennelig av fuglekvitter. Dette var en imponerende fremføring!

Gripende Grieg-sanger

Ann-Helen Moen er en storartet sangerinne. Med sin praktfulle stemme fremførte hun, sammen med Ihle Hadland, Griegs Sanger op.48. At disse herlige sangene fremdeles synges bare en sjelden gang, må skyldes at vi ennå forbinder Grieg altfor mye med det norske. For sangene op. 48 har tyske tekster. Enkelte partier i Dereinst, Gedanke mein (nr.2, tekst av Geibel) og Zur Rosenzeit (nr.5, tekst av Goethe) lyder som om de var komponert av Schumann. Uten forkleinelse for Grieg, for vår norske komponist hadde stor sans for tekstene i sangene, lot aldri stemmens melodi synge forbi ordene.

Moen fremførte disse sangene intimt og med stor innlevelse. I den mest kjente sangen, Ein Traum (med tekst av von Bodenstedt), opplevde vi hvordan Moen og Hadland formet den kromatiske stigningen i melodien på en ideell måte, i en sang som har en mild karakter og der «det norske» skinner gjennom.

Svendsens storverk

De to kunstneriske lederne skal ha stor takk for at de satte Svendsens Oktett for strykere på programmet. Den egnet seg utmerket som avslutningsverk. Ennå gjenstår det for norske musikkvitere å skrive noe grundig om dette storverket som Svendsen skrev i sin ungdom. Her møter vi en svært dyktig instrumentator og som har et suverent grep om den store formen.

De dyktige musikerne – Eszter Haffner, Joakim Røbergshagen, Johan Dalene og Pernille Svendsen på fiolin, Lars Anders Tomter og Wouter Raubenheimer på bratsj samt Alexander Rudin og Brantelid på cello – spilte dette verket på et så høyt nivå at vi skulle tro de ikke hadde gjort annet den siste tiden enn å øve sammen. Et opptak av denne musikalske bragden hadde gjort seg!

Neste år

Til neste år skal festivalen begynne litt tidligere i august. Om jeg skulle komme med et ønske for 2020, måtte det være at det ikke ble så mye «sprikende staur» (som var tittelen på en av årets konserter). Og la oss for all del i dette Beethoven-året få opp en kvartett som kan spille den sene Beethoven, gjerne i konstellasjon med samtidsmusikk av Lachenmann, Holliger, Widmann eller Nono. For det florerer for tiden med unge kvartetter som har et usedvanlig høyt nivå.

Flere anmeldelser fra Kammermusikkfestivalen finner du her: