Kontroversiell nobelprisvinner med mageplask

BOK: Dvelende om en hevnaksjon som fisler ut i en slags forsoning.

Peter Handke fikk Nobelprisen i litteratur i 2019. Nå er han aktuell på norsk med «Det andre sverdet». Foto: Pelikanen

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Peter Handke: Det andre sverdet. Roman. Oversatt av Sverre Dahl. 153 sider. Pelikanen.

En navnløs jeg-forteller bosatt sørvest for Paris og med utenlandsk bakgrunn ser seg en maimorgen lenge i speilet, ikler seg sin gråsorte Dior-dress og en nystrøket skjorte, for så, endelig, utstyrt med en turveske og en forkortet utgave av Blaise Pascals «Tanker», å begi seg ut på et morderisk hevntokt der målet er en kvinne som for syv tiår siden fornærmet hans avdøde mor.

Forfatteren bak denne hevnhistorien er Peter Handke (f. 1942, debut 1966), han som i 2019 mottok Nobelprisen i litteratur til vekselvis jubelrop og politisk baserte protester. Jeg har tolv av hans bøker stående i bokhylla og vil ikke nøle med å karakterisere årets Pelikanen-utgivelse med den bibelsk klingende tittelen «Det andre sverdet» som en av hans aller svakeste fiksjonsbøker.

For her uteblir den dramatikken som den forfatternære jeg-fortelleren legger opp til. Det meste av teksten tar for seg de tog- og bussturene han foretar seg i løpet av et døgn, med raske glimt av personer han møter, steder han oppsøker, naturen som passerer revy. Snart knyttes den påståtte fornærmelsen av mora sammen med Det tredje riket og krigen, før vi avslutningsvis, i rammen av en fest fortelleren snubler innom, på klassisk metalitterært vis, belæres om at han aldri har «truffet på en skurk eller et virkelig dårlig menneske» i egen person og av «kjøtt og blod» og derfor avstår fra hevnen over «ugjerningskvinnen». Hun hører ikke hjemme «hverken i denne eller i noen annen historie!».

At hevnplanene skrinlegges og fortelleren går på talerstolen for å forkynne budskapet sitt, får så være. Verre er det at beretningen om det som skjer før denne beslutningen fattes, virker omstendelig turnert, uten episk driv, med setninger som i all sin snirklete langsomhet kan framstå som direkte klossete.

Allerede i andre avsnitt vises det f.eks. til en «monolog» som jeg-fortelleren opplever som «noe unikt for min person, og dessuten som noe uhyrlig om meg, i enhver betydning.» Enten ligger skylden for dette snublespråket hos oversetteren, eller så svikter forfatterens egen stilsans, enkelt og greit.

Eller hva med en rekke innfløkte, krøkkete utsagn som aldersstegne lesere lett vil kunne forbinde med salig Fredrik Stabels Dusteforbundet og Darwin P. Erlandsens legendariske pusteøvelser: «Men min i tidlige år, allerede i barndommen, minst like hyppige åndsfraværelse var på den annen side, det hadde i hvert fall inntil nylig vært min oppfatning, blitt forsterket med alderen, «av aldersgrunner», særlig akutt i den daglige, raskt fremadskridende forglemmelsen, i det ikke å finne igjen de såkalte bruksgjenstandene, huske deres hva, hvordan og i første rekke hvor – helt til jeg fant forklaringen eller, om dere vil, unnskyldningen, det skyldes mindre meg og min alder enn at de så lett kan skiftes ut og, kanskje mest håndgripelig – det at nesten alle angivelige bruksgjenstander i dag, bortsett fra noen få eldgamle og klassiske, er så unødvendige eller unyttige, samtlige av våre dagers ting, og knyttet til dem det unødvendige ved huslige like mye som utenomhuslige handlinger, og som konsekvens av dette til syvende og sist nettopp rotet bort eller glemt, ofte helt himmelskrikende, av gammel og ung.»

I tillegg registrerer jeg at epigrafen hentet fra evangelisten Lukas rommer en åpenbar trykkfeil, ved at et «må» er blitt til «når». Dessuten er personnavnet Em(m)anuel skrevet på to ulike måter, mens visse aforismeliknende utsagn som dukker opp underveis, får et nærmest parodisk skjær over seg: «All elendighet i verden har sin årsak i at menneskene er ute av stand til å glemme de barnslige eventyrene om skjønnheten.»

Så selv om man nok kan peke på enkelte små, sanselige scener, nærgående refleksjoner, velplasserte litterære allusjoner, med fare for å provosere det finlitterære, akademiske presteskapet som alltid står parat til å applaudere modernistisk-avantgardistiske stemmer av typen Peter Handke: «Det andre sverdet» opplever jeg langt på vei som et litterært mageplask.

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Bok

Mest lest akkurat nå

  1. Over natten ble denne grusbanen til en perfekt isflate. Hvem som har laget den er et mysterium

  2. Folkehelse­instituttet bommet kraftig på smitte­tall i julen

  3. Ber folk slutte med «smitte-shaming»: - Gapestokken ble faktisk avskaffet for mange år siden i Norge

  4. Fine skiforhold i Sirdal, men ekstrem­kulde ødelegger idyllen

  5. Ti sjåfører fikk bot på E39

  6. Mann døde etter å ha fått tre over seg i Flekkefjord