Siste natt med gjengen

BOK: Vemodsmunter og bittersøt feelgood-nostalgi om ungdom og oppvekst.

Benedict Wells er aktuell på norsk med romanen «Hard Land».
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Benedict Wells: Hard Land. Roman. Oversatt av Miriam Lane. 295 sider. Forlaget Press.

Ungdomstiden er en tilstand av «eufankoli», en blanding av eufori og melankoli, heter det i «Hard Land» av Benedict Wells (f. 1984).

Alle som tilbrakte den udødelige perioden av sitt liv i åttiårene husker filmer som «Breakfast Club», som romanen i miljø, persontegning, stemning og rekvisitter er en bittersøt hyllest til.

Handlingen utspiller seg i Missouri i 1985. Jeg-fortelleren Sam blir snart 16 og har fått seg sommerjobb på kinoen. Her blir han kjent med Cameron (jf. «Skulk med stil»), som har rike foreldre og ikke behøver å bekymre seg for fremtiden; Hightower (jf. «Politiskolen»), som har en «Bruce-mobil» det bare er lov å spille Springsteens musikk i; og Kirstie, som er så skjønn og sjarmerende at vår mann selvsagt forelsker seg. For første gang er han noe mer enn en ubetydelig outsider med walkman og OMD-ballader i ørene.

Sam har et dårlig forhold til faren, men et nært forhold til moren, som er døende av hjernesvulst. Kontrasten mellom forelskelsen og redselen for å miste moren, er skildret med stor omsorg.

Handlingen kretser ellers rundt Sams magiske sommer, pakket med populærkulturelle referanser, de fjaser rundt og oppfører seg som ungdommer flest, fulle av drømmer, lengsler, usikkerhet og hormoner. Det er et under det går godt. Her er også den typiske hjemme-alene-festen og det obligatoriske storslagne oppgjøret med en alle tiders tenåringsdrittsekk (jf. «Tilbake til fremtiden»). Men etter tidenes bursdag følger tidenes nedtur, idet moren dør.

I et nokså fiffig sidemotiv med en kanskje ikke altfor raffinert metaforikk dissekeres diktet «Hard Land» av byens store sønn, Whitman-epigonen William Morris, der diktets jeg, en gutt på Sams alder, krysser Lake Virgin og vender hjem som en mann.

Trashperlen «Virgin Slayer», som vennegjengen stadig ser på, må formodentlig leses inn i det samme universet, som er rikt på fallossymboler, uten at forfatteren anstrenger seg nevneverdig for å være antydende.

Språket er enkelt, plott og handling forutsigbart, og slutten gir seg selv: «Vil du virkelig ha en tenåringsfilm uten en klisjéaktig lykkelig kjærlighetsslutt?»

Likevel, det er noe med denne romanen med alle de «rette» ingrediensene som gjør at man gladelig lar seg rive med og underholde. Kanskje skyldes det først og fremst Wells evne til å hensette leseren i en tilstand av eufankoli.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En bok om voldtekt

  2. Hvis noen vil hente fram krimdronning-tittelen igjen, er det greit for meg

  3. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  4. Opp­rørende be­skriv­else av hvor kynisk arbeids­folk er blitt ut­nyttet

  5. Anmelderen er imponert: En historisk roman av de sjeldne!

  6. Kunnskapsbasert og entusiastisk om viking­tida

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur
  4. Roman
  5. Bokanmeldelse