Symfoniorkesteret hevder seg blant de beste på plate

Når Stavanger Symfoniorkester har valgt å gyve løs på selveste Bruckner, må de finne seg i å måles opp mot de aller beste. De består prøven uforferdet og med glans.

Stavanger Symfoniorkester slipper plate på sitt eget plateselskap.
  • Erik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stavanger Symfoniorkester, Dirigent: Markus Stenz: «Anton Bruckner: Symfoni nr. 7.» (SSO Recordings)

Da Tyskland kapitulerte i mai 1945, spilte radioen, etter kunngjøringen om Førerens død, adagioen fra Bruckners Syvende som sørgemusikk, slik du kan se og høre det i filmen «Dirigentens valg» med Stellan Skarsgård i rollen som Furtwängler. Men opprinnelig var denne satsen preget av tanken på læremesteren Wagners død, og her har Bruckner for første gang inkludert i orkesteret det den gang nylagde instrumentet Wagner-tuba, med sin mørkt gylne tone.

Dette var den eneste av de mastodontiske symfoniene Anton Bruckner (1824-1896) gjorde lykke med i sin levetid, og den har alltid vært blant hans to mest populære, også etter hans svært gradvise, men til syvende og sist massive gjennombrudd de siste hundre årene. Denne sene verdensberømmelsen fikk han ingen glede av selv, men han slapp iallfall å oppleve den tvilsomme æren av å bli erklært som Hitlers «favorittkomponist». (Hvem var det egentlig? Wagner og Bruckner – offisielt. Lehár – uoffisielt, iallfall før det ble altfor mange uglade krigsenker rundt omkring.)

Et av de største geniene

Bruckner levde sitt unnselige voksne liv som gudsord fra landet i Wien, som avholdt og sprenglærd lærer ved konservatoriet, som kontroversiell komponist og yndet skyteskive for den toneangivende Brahms-leiren. En evig erkekatolsk sølibatær som i likhet med rival-ungkaren Brahms hadde det med å fri håpløst til altfor unge jomfruer, og som i desperasjon gikk til anskaffelse av en dykkerdrakt av gummi han sov i for å unngå fristelsen til syndig onanistisk sengevæting. Det er så man kommer i tanker om filmen Det hvite båndet, og for den som vil lese et rørende portrett av dette elskelige mennesket, anbefaler jeg varmt Odd Klippenvågs fortleste roman «Bruckner – en lengsel».

Les også

En mer enn verdig avslutning på en utrolig sesong

Men Bruckner var et av tidens største skapende genier, noe bare ytterst få var klar over. Noen litt tvilsomme hjelpere og rådgivere fikk makt over ham og har voldt hodebry for ettertiden, manifestert i flere til dels svært ulike og omstridte versjoner av symfoniene. Når det gjelder akkurat denne er ikke dilemmaet like stort som i noen andre tilfeller, så når dirigentens valg her er den såkalte Nowak-utgaven, har det mest konsekvenser for temponyanser og orkestreringsdetaljer. Innspillingen ble gjort i februar, da Markus Stenz sist gjestedirigerte her med den flotte oppførelsen av Beethovens Fidelio.

Les også

SSO med storartet Bruckner-fremføring

Interessant og uforutsigbar

Stenz er en interessant, men uforutsigbar dirigent. I fjor gjorde han en Brahms’ Første med SSO som jeg iallfall ikke forsto bæret av: Det var som å sitte på med en ubehagelig sjåfør som avvekslende bremser ned og gasser opp og stoppstarter i vei. Men han har tidligere imponert i Bruckner, og gjør det også nå. Motsatt av i Brahms funker her girskiftene hans i overgangene mellom Bruckners svære blokklignende temaseksjoner. Begge komponister er klassisk tjent med en jevn grunnpuls, men her virker avvikene som organisk pusting, som en ærefryktig venting på noe stort – helt i Bruckners ånd – og som et naturlig rubato på makronivå. Tempomessig er ikke Stenz altfor tung på labben: Med 19,5 minutter holder han i førstesatsen tritt med Karajan i den optimalt-ultimate innspillingen denne gjorde rett før sin død i 1989, mens Stenz i de tre påfølgende satsene er markant raskere.

Hver sats byr på ulike utfordringer, skjønt den største er å holde sammen et symfonisk strekk på en hel time. I adagioen former Stenz den langsomme oppbygningen frem mot det klimaktiske symbalslaget til en overbevisende kurve, og scherzoen utmerker seg ved rytmisk liv og detaljskarphet. Finalen, alltid det vanskeligste, unngår å bli et antiklimaks ved å styre stødig mellom «Festlich» og «Feierlich». Og i åpningssatsen får de til et ordentlig magisk Bruckner-strykertremolo som kommer ut av ingenting, det uhørbare.

Det er et lekkert lydbilde her som kombinerer nærhet med atmosfærisk romklang. Jeg kunne ønsket meg strykerne litt mer intense og varme, men dirigent og team har åpenbart valgt noe mer eterisk og transparent. Ikke minst messingen er en vedvarende fryd – med Wagner-tubaer og det hele.

Les også

  1. Trenger du å komme i julestemning? Dette er tidenes beste julesanger

  2. Dette er de mest populære julesangene i Norge

  3. Mariann Bjørnelv slutter som Folken-sjef

  4. Perler, mangler og godbiter i julebuffeten til Rogaland Christmas All Stars

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Musikk
  3. Stavanger Symfoniorkester

Mest lest akkurat nå

  1. Politiet ønsker tips om hendelser før dødsulykken i Sandnes

  2. Etter nesten sju år i Norge tvang koronaen dem til å selge leiligheten. Nå bor de i en bobil på den polske lands­bygda

  3. Politibil under ut­ryk­ning kolliderte med Porsche i Hille­våg: - Ingen er siktet for noe straffbart

  4. Alarm! Barn i fare!

  5. Ingve Bøe advarer Viking mot to spillere

  6. Stor forbedring for interiør­butikk på Amfi Madla