Aksel SElmer: "Kniv og gaffel" - Sin mors lille prins

«Kniv og gaffel» er en tekst uten de store høyder eller dype daler.Handlingen er nokså forutsigbar. Men språket er godt og flyterlett, og sammenfletningen av sønnen og morens stemme er enspennende utdyping av tekstens innhold. Dette er blitt en absoluttleseverdig roman med et viktig tema.

Publisert: Publisert:
Synnøve Kleive

Aksel Selmer: Kniv og gaffel 117 s., 239 kr. Cappelen Smussomslaget til Aksel Selmers nye roman viser en damaskduk, en hvit porselenstallerken og et vinglass som kaster skygge. Dette er en god illustrasjon av bokens innhold. Det leder tanken til finere kretser, til tradisjoner og vakker stivhet, men samtidig til tomhet, for bildet viser ingen mat og drikke; ingen livsføde, ikke det man skal dekke et bord til. Og her er er ingen kniv og gaffel heller, ingen redskaper å arbeide med. William Fredrik, eller Willy som moren kaller ham, vokser opp i en småby på nordvestlandet for noen tiår siden. Faren hans er fabrikkeier, moren er en importert rikmannsjente fra vestkanten av Oslo. De har begge store forventninger til sitt eneste barn. Det er Willy som er jeg-fortelleren, helt fra fødselen av. Men hans stemme er iblandet morens. Hans tanker, handlinger og følelser er influert av moren. Han er aldri et selvstendig jeg. «Kniv og gaffel» er tydelig skrevet med inspirasjon fra den klassiske dannelsesromanen. Men i motsetning til sin nesten navnebror Wilhelm Meister, går det meste galt for Willy. Hendelsene i livet hans dyrker ikke fram en sterk, sunn individualitet. Oppdragelsen Willy får i tråd med sin stilling og stand gjør ham til et redd og engstelig individ. Dannelsen blir til en tvangstrøye han ikke kan puste fritt i. Slik har han også sine berøringspunkter med hovedpersonen i Johan Borgens Lillelord-trilogi. «Kniv og gaffel» kan leses som et innlegg i en samfunnsdebatt om foreldre og barn. For selv om denne romanens handling er lagt til noen tiår tilbake, er temaet slett ikke utdatert. Det blir spesielt gitt noen spark til de gode mødrene, de som vil være alt for sine barn, som ikke lærer barna sine å stole på andre. Fra fødselen er Willy sin mors lille pynteprins. Hun lever i tett symbiose med ham og kan ikke drømme om å overlate ham til andre. Men det viser seg at denne kjærligheten ikke er så selvoppofrende, men mer narcissistisk. Hun er egentlig ikke interessert i ham som et individ. Når Willy blir større og det viser seg at hun ikke kan få flere barn, finner hun ikke igjen sin rolle, og hun vender seg bort. Og Willy står igjen med ett eneste forknytt ønske: Å gjøre moren sin glad, få henne til å smile.

Publisert: