Hvem er den mystiske medforfatteren?

BOK: Ingen kan skrive så ujevnt alene. Det er jeg nesten sikker på.

Andreas Veie-Rosvoll spiller ujevnt om kynisk musikkbransje og naive musikere.
  • Steinar Brandslet
    Steinar Brandslet
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Andreas Veie-Rosvoll: «Tonefall». Roman. 330 sider. Cappelen Damm.

Jeg er veldig forvirra. Ikke at det er noe nytt, men det er sjelden jeg er så forvirra som etter å ha lest «Tonefall» av debutanten Andreas Veie-Rosvoll. For kan han virkelig ha skrevet denne helt alene, eller har han gjort det sammen med noen som ikke har det samme gehøret for ord som ham?

Her møter vi Simen Marbo, en temmelig pompøs, selvsentrert, misunnelig, veik fyr med eget band kalt Nihilist Supreme. Jepp. Akkurat. En sånn en. Han vil bli stjerne.

Vi møter også den slitte musikkjournalisten Jacob Reiner, som i likhet med mange av oss ikke er kommersiell nok og ikke er på TikTok. Han vil være ekte, hva det enn er, og skjeller ut posører på radioshowet sitt.

Begge har et slags forhold til Einar Steenberger, semigud innen sjangeren sær rock. Han forduftet for noen år siden, og nær ingen vet hvor. Jeg sier ikke mer.

Men dette er altså den mest ujevne boka jeg har lest på lenge. Innimellom glir språket så vakkert som en engel på skøyter. Veie-Rosvoll har entusiastisk greie på musikk. Han får meg til å flire også, som av småstikkene til rockere med større ego enn talent.

Andre ganger kaver han hjelpeløst rundt på glatta med slitne bilder som redaktørene burde ha luket ut. Men verst er det når han selv blir pompøs på musikkens vegne, omtrent som dem han andre steder gjør narr av. Forresten, det er ikke sant. Verst er det når figurene jabber som gitarrunkende progrockere. Da prater de ikke vanlig, men slenger isteden korte monologer rundt i rommet og inni seg med påtatt dypsindighet. Folk snakker ikke sånn. Tenker ikke sånn heller.

Handlingen? Litt forutsigbart om kynisk musikkbransje og naive musikere. Veie-Rosvoll er på lag med de lettlurte og er nok en mye finere fyr enn flere av de sutrete eller tafatte figurene i boka.

«Tonefall» er ingen dårlig debut, og flere artister kan gjenkjennende like den bedre. Men jeg tror forfatteren med selvpisking og rødpenn, eller ved å sparke den usynlige medforfatteren, kan ha en større bok i seg. Den boka gleder jeg meg til å lese.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse