Det står til liv i gammel mester

Oldingen Mario Vargas Llosa smeller til med massiv politisk roman fra Guatemala og naboland.

Mario Vargas Llosa fikk Nobelprisen i Litteratur i 2010.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Mario Vargas Llosa: «Ulvetid». Roman. 364 sider. Oversatt av Christian Rugstad. Gyldendal.

Det går godt an å hevde at romanlesning kan fungere som latmanns upålitelige vei inn i liv og følelser. Og leser man romaner om begivenheter som faktisk har skjedd og mennesker som har levd, har man funnet seg en like behagelig som upålitelig omvei til historiefaget.

Ekstra komplisert blir det når forfatteren blant alle de historiske personene også dikter sine egne, høyst fiktive, karakterer inn i bøkene.

Det gjør peruanske Mario Vargas Llosa (1936, nobelprisen 2010) i sin siste roman, den massive fortellingen «Ulvetid», utgitt på spansk i forfatterens 83. år. Den krever full skjerping av sin leser, så pakket med personer – mange historiske, resten Llosas egne oppdiktede om hverandre, vold og gru, politikk og svik, familiekomplikasjoner og ambisjoner, mengder med sex og intriger, mord og attentat.

Hovedhandlingen utspiller seg på 1950- og 60-tallet, midt i den kaldeste kalde krigen og hysterisk kommunistfrykt.

«Ulvetid» åpner med en alt annen enn smigrende, men svært så fascinerende, presentasjon av de to USA-amerikanerne som fra forrige århundreskifte sto bak United Fruits misgjerninger i det som sammen med Guatemala ganske treffende ble kalt bananrepublikker. Forfatterens egne sympatier er tydelige, og en av ytterst få helter i romanen er den presidenten som går inn for jordreformer og demokratisering av landet – i en lang rekke av presidenter som også utgjør persongalleriet.

I dag vil ikke en norsk leser forbinde stort med alle presidentnavnene som vrimler forbi, men kanskje med Eisenhowers i USA og Trujillos i Den dominikanske republikk, og en lang rekke andre (CIA)«agenter» på sin tids internasjonale scene. Oppi det hele svømmer den fiktive, nærmest operetteaktige Martita Borrero Parra, også kalt Miss Guatemala. Hun overlever alle ektemenn og elskere samt intriger til hun ender opp i sitt plastikkeksil i USA.

For å få alle disse kaotiske historiene til å gå opp i én roman, har Llosa benyttet seg av mange slags sprang i fortellersynsvinkel. Inniblant drukner han nesten i detaljerte referater av forhold og hendinger, i en svært ordrik roman. Men med sin altomfattende vilje til å komponere et fascinerende, om aldri så deprimerende, tidsbilde av et område med pillråtne politiske og intrigante personkonstellasjoner, bidrar han også til både å danne og sementere sin lesers politiske syn.

Publisert: