Øya som overlevde

BOK: AUF klarte det de lovet: Å ta Utøya tilbake. Men seieren satt langt inne.

Jørgen Watne Frydnes ledet arbeidet med å ta Utøya tilbake og er nå daglig leder for øya.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Jørgen Watne Frydnes: Ingen mann er en øy. Res Publica.

Hva betyr et sted, noen bygg, en sti, noen knauser og en slette hvor teltene sto, mot de 69 livene som gikk tapt?

Svaret er: Ingenting – og uendelig mye.

Målt mot savnet av de 69, og smerten de mange hundre etterlatte har kjent på i de ti årene som er gått, er en øy lite verdt. Men fordi AUF har klart å navigere gjennom brottsjøer av sorg og sinne, forbi både forståelig og forkastelig motstand, er Utøya blitt et verdifullt og vakkert minne om de døde og skadde, samtidig som den er et revitalisert kraftsted for ideene Anders Behring Breivik ville utslette.

Mange har æren for at en uhyre vanskelig prosess endte med løsninger som gjør Utøya unik også sammenliknet med minnested etter terror i andre land, men Jørgen Watne Frydnes har vært helt sentral – og han var ikke engang knyttet til AUF. Han ble hentet inn utenfra for å oppfylle løftet som Eskil Pedersen ga allerede 23. juli 2011: Å ta øya tilbake.

Boken ingen tannløs idyll, som heller ikke Utøya er det

«Ingen mann er en øy» viser hvor bortimot umulig oppgaven var, og hva som måtte til for likevel å løse den. Selv med det forbehold at boken er skrevet av den som ledet prosessen, er den en studie i hvordan klokskap, tålmodighet og viljen til å lytte, kan føre til et mål som underveis fortonte seg som uoppnåelig.

På ett nivå er boken en prosjektrapport om planer som måtte skrinlegges, om utallige møter med pårørende og involverte, om konflikter som var så vonde at han var nær ved å gi opp, om kompromisser som løste opp i knutene, og om den dype gleden ved å se at det til slutt var mulig.

Fire uker etter terrorangrepet fikk pårørende besøke øya igjen.

Anklager

Underveis måtte han håndtere anklager fra sørgende som mente at han gjorde det samme mot dem som barnedreperen hadde gjort, og mange som ikke orket å snakke med ham når han reiste fra hjem til hjem for å fortelle hvordan Utøya igjen kunne bli Utøya. Han la inn fødselsdagene til alle de 69 i kalenderen for å være sikker på at det ikke kom intervjuer, pressemeldinger eller utspill på dager som var ekstra vonde. Han lærte seg så mye som mulig om livene til de døde, og etablerte kontakt med de ansvarlige for minnestedet etter 11-september-angrepet på New York for å dra nytte av deres erfaringer. Samtidig arbeidet han sammen med arkitektene om den kompliserte oppgaven det var å bevare deler av Kafébygget, der så mange ble drept, uten at det ble total kollisjon mellom minnet om de døde og hverdagen for de levende. Alt dette beskriver han i kronologisk rekkefølge.

Samtidig er boken en følsom og respektfull beskrivelse av åstedet for massakren. Frydnes skildrer talløse turer over øya, som han etter hvert ble daglig leder for, og lærte å kjenne ned til minste liljekonvall. Mens årstidene veksler, går han langs Kjærlighetsstien, ned til Pumpehuset, ut på Stoltenberget. Underveis klarer han å finne et språk som gjør plass til de unge som døde de ulike stedene. Innimellom forteller han også øyas historie som samlingssted for tusener som har valfartet dit for å oppleve den mektige blandingen av politikk, lek og gryende kjærlighet.

Kontakt oppgjør

På et tredje nivå er boken et kontant oppgjør med dem som gjorde smerten større. Mange av de etterlatte mente at øya burde fredes. Det var selvsagt et legitimt standpunkt. Men uten at disse kunne rå med det, havnet de i selskap med høyreekstreme som ønsket det samme – folk som ville fullføre det Behring Breivik forsøkte: Å stenge Utøya som rekrutteringskanal for arbeiderbevegelsen.

Frydnes klarer å sortere de ulike motivene for kampen mot prosjektet. De sørgende kommer han i møte, og klarer til slutt å få til en dialog som samler de aller fleste av dem. Mot journalister som egger til konflikt, og mot «den lille gruppen i nabolaget som tilfeldigvis også representerte Fremskrittspartiet i kommunestyret og hadde kuppet den lokale velforeningen», er han krass. Han beskylder NRK for bevisst løgn og TV2 for ikke å slippe en usann anklage, uansett hvor mange ganger de fikk den avkreftet. Han gir også regjeringen ansvar for at det nasjonale minnesmerket ble slik en verkebyll. Selv om tonen stort sett er preget av varsomhet og forståelse, er boken ingen tannløs idyll, som heller ikke Utøya er det. 

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Rørende kjærlig­hets­historie fra Wassmo

  2. Godt skrevet om menn i krise

  3. Korona, som opplevd av Camilla

  4. Stolt pakistanar, stolt nordmann

  5. Den nye krimdronningen

  6. Heidi Furre maser på leseren, og det er vellykket

  1. Bokanmeldelser
  2. AUF
  3. Sven Egil Omdal
  4. Terror
  5. Anders Behring Breivik