Etter 34 år er Dublin-rottene tilbake for å ha det moro. Trash glam baby!

Bob Geldof og gjengen hans liker ikke mandager, så fredag den 13. er en bedre dag for comeback.

Publisert: Publisert:

The Boomtown Rats fant bandnavnet i Woody Guthies selvbiografi «Bound for glory». Nå fortsetter de med å låne både herfra og derfra. Foto: Mark Cowne

Grade: 4 of 6 stars

The Boomtown Rats: «Citizens of Boomtown» (BMG)

I don’t like mondays, I want to shoot the whole day down, sang Boomtown Rats i 1979. Sangen handler om en skoleskyting i San Diego samme år, men Dublin-bandet endret tragedien til noe vi i over 40 år har snerret fram når hverdagen fortrenger helga.

Sangen sendte dem til topps i både Irland og England, og Norge lå ikke langt bak. «I don’t like mondays» passerte dermed deres «Rat trap» fra året før. Inngangen til 80-tallet var også bra for bandet, men i 1986 var det slutt. Platesalget sank, gjennombruddet i USA kom aldri og det var uenighet om veien videre.

Dessuten tok arbeidet med Live Aid det meste av tiden for Bob Geldof. Han fortsatte med sitt engasjement for sultrammede i Afrika, i tillegg til å starte en solokarriere etter Boomtown Rats. Den gikk bare halvbra.

Det er nå gått sju år siden de rottet seg sammen igjen. Geldof (68) har med seg gitarist Garry Roberts (65), bassist Pete Briquette (65) og trommis Simon Crowe (64). Dermed mangler vi bare Johnnie Fingers og Gerry Cott fra den opprinnelige gjengen på seks.

Så hvordan lyder The Boomtown Rats i 2020, 36 år etter sitt forrige album?

De åpner på beste vis med singlen «Trash glam baby» og referanser til David Bowie og New York Dolls. Denne gang er det lørdagen som får gjennomgå:

Another shit Saturday night

My jeans don’t fit

And the money is tight

Låten er en forfriskende tur tilbake til glamrocken på 70-tallet. De fortsetter i samme driv med «Sweet thing», med en åpning lånt fra Chip Taylors «Wild thing» og en avslutning stjålet fra Mott The Hoople.

«Monster monkeys» er mørkere, en dirrende, funky sak med et ekko av Beatles’ «Come together». Fin produksjon fra Pete Briquette, som fulgte med Geldof videre etter bandoppløsningen.

«She said no» kunne vært en tidlig Stones-låt, og den er slett ikke verst. «Passing through» er første platens ballade, og denne gang er det Lou Reed og «Perfect day» som spøker i åpningen. Derfra sendes vi inn i et psykedelisk Beatles-parti.

«Here’s a postcard» åpner med akustisk gitar, trommer og noe som ligner klapping. Koring og fine partier følger. En tøff låt som gjengen fint kunne spilt i sin egen storhetstid.

«K.I.S.S.» hadde det vært moro å oppleve på et dansegulv, men kanskje ikke fra en scene. En livsglad sak med litt rapping underveis.

«Rock ’n’ roll yé yé» har en vorspiel-åpning som unge gitarspirer kan lære seg på en-to-tre. Verset er langt mer nedpå, noe som skaper balanse. Likevel en bruk og kast-låt.

De gjemmer de hardeste kuttene til slutt. «Get a grip» og «The Boomtown Rats» er noe KLF kunne gitt ut på slutten av 80-tallet, og etter hvert fester sangene seg.

Dette er ikke en plate som forteller at The Boomtown Rats er et band for framtiden, men de er til gjengjeld flinke til å plyndre fortiden.

De startet som et pubband og nådde høyden av karrieren samtidig som pønk-bølgen vek plass for new wave. En mannsalder senere forsøker de hverken å finne opp kruttet på nytt eller å gjenta seg selv, men hiver seg ut i en feiring av rocken de selv har lyttet til.

Trash Glam Baby

It’s a trash can world

You’re a glitter ball honey

You’re a glitter bomb

Moro, rett og slett.

Beste spor: «Trash glam baby», «She said no», «Here’s a postcard».

Publisert: