Pinlig superstjerne – men solid, lokal opptur

KLASSISK MUSIKK: Virtuositeten synes ikke å ha noen begrensning, skriver vår anmelder om den unge, lokale gitaristen Kristina Vårlid imponerer vår anmelder stort. Men filmmusikken til John Williams liker han ikke.

Publisert: Publisert:

Kristina Vårlid er en av høstens store oppturer, mener vår anmelder.

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Filmmusikk på ville veier

Grade: 2 out of 6

Across the Stars. John Williams og Anne -Sophie Mutter: Musikk fra filmene Star Wars, Harry Potter, Memoirs of a Geisha, Dracula m.fl. Utgitt på Deutsche Grammophon.

Samarbeidet mellom filmkomponisten John Williams og stjernefiolinisten Anne-Sophie Mutter er blitt slått stort opp, bl.a. på førstesiden av The Gramophone. Begge roser hverandre opp i skyene. Williams har tilrettelagt 12 temaer eller ledemotiver fra 12 forskjellige filmer, bl.a. tre Star Wars-filmer.

Hvordan er så resultatet?

Pinlig

Når unntas temaet fra Schindlers liste (spor 12), som spilles særdeles følsomt, er det heller pinlig. Williams var en dem som fornyet den såkalte gullaldermusikken. Det er musikk for stort orkester, overdådig orkestrert og i en stil som minner om senromantisk klassisk musikk, dvs. etteraper denne. J. G. Swynnoe har karakterisert den som «en slags generalisert Reader’s Digest forestilling om romantisk lyd.» Og filmmusikk-eksperten Peter Larsen kaller den, i likhet med science fiction-filmene, «larger than life». Williams filmmusikk kan nok fungere sammen med filmene, men når den spilles for seg, faller den igjennom. Og enda verre blir det med omarbeidelsene han har gjort for Anne Sophie-Mutter: det symfoniske fettet i arrangementet smører det hele; det patetiske er uten patos, det bombastiske klinger hult.

Å spille filmmusikk i konsertsalen er dessverre blitt en trend. Også SSO har kastet seg på denne trenden: I høst er to konserter fylt av filmmusikk. Det er liksom de sier: Vi kan også spille filmmusikk! Ikke den enkeltes musikkerfaring betyr noe, men at hundrevis av (mest unge) lyttere gjenkjenner musikken som var soundtrack til filmen. Dette er blitt en typisk del av underholdningssamfunnet. 

Men filmmusikk kan være noe helt annet: Det viser restaureringsarbeidet med Fritz Langs Metropolis (fra 1927), basert på et funn i Argentina i 2008, som muliggjorde å fremføre originalmusikken sammen med filmen (i Berlin 2010). Eller restaureringsarbeidet til både stumfilmen «La Roue» (Hjulet) fra 1923 (av Abel Gance) og originalmusikken til denne, et totalkunstverk på syv timer som ble vist ved musikkfesten i Berlin nylig.

En ikke altfor godt kjent russisk komponist

Grade: 5 out of 6

Skazki. Div. stykker av Nikolai Medtner. Gunnar Sama klaver. Utgitt på 2 L.

Nikolai Medtner (1880-1951) er altfor lite kjent i konsertsalen. Og det til tross for at pianister som Marc-André Hamelin, Daniil Trifonov, Boris Berezovskij spiller ham og at størrelser som Richter, Gilels og Horowitz tok stykker av ham inn på repertoaret. Da Gunnar Sama, som i sin tid fikk sin grunnutdanning ved Stavanger Musikkonservatorium, i 2000 spilte inn sin første Medtner-cd, var det tre førstegangsinnspillinger her.

Sama har virkelig gjort ære på denne komponisten, som også var en stor pianist. Vi hører det allerede i det første stykke, Etude, fra Quatre Morceaux op.4: Klanglig virkningsfullt, rytmisk fjærende og virtuost. Sama overspiller aldri, men er heller ikke fantasiløs partiturtro. Han har levd lenge med disse stykkene, og det merkes. Hør f.eks. andanten (Daphnis und Chloe) fra Tre novelletter op.17 (spor 5), hvordan mellomstemmene er med på å fargelegge stykket. Medtner er blitt kalt for den russiske Brahms, og det er noe i det. De fyldige og svære akkordene minner også om Rachmaninov og til sine tider Skrjabin. Men fremfor alt er Medtner seg selv, og Sama har i høy grad bidratt til å befeste denne komponistens egenartede klaverkunst. Det hører vi ikke minst i stykkene som har gitt cd-en dens tittel: Skazki, eventyr (spor 8-14). Disse stykkene har dels en fortellende karakter, dels er de øyeblikksbilder. Lydkvaliteten på cd-en er fremragende, som alle utgivelser fra 2L, Lindberg lyd.

Brahms med begrensninger

Grade: 4 out of 6

Brahms: Fantasier op.116, Intermezzi op.117, Klaverstykker op.118, Scherzo op.4. Garrick Ohlsson klaver. Hyperion.

Garrick Ohlsson har bl.a. gitt ut noen strålende innspillinger av Chopins Mazurkaer. Disse sene klaverstykkene av Brahms gir imidlertid et blandet inntrykk. Klaverstykkene op.116-118 kalles gjerne de siste monologer. Og særlig i intermezziene, som finnes i alle disse tre opusnumre (samt i op.119), er det som om Brahms snakker med seg selv. Brahms sa selv at han talte gjennom sin musikk, og med det ville han betone musikkens språk-likhet (ikke språkligheten!). Her, i de sene stykkene, er denne talen ganske intim. Og nettopp det mangler ofte hos Ohlsson. Da er han bedre i capriccioen (spor 1) og balladen i g-moll (spor 13). I mange av intermezziene spiller han for hardt; Brahms krever tyngde, ikke hardhet. Mellomstemmene er heller ikke alltid tydelige nok, slik at det går ut over den polyfone veven. Et unntak er ess-moll-intermezzoen fra op. 118 (spor 16).

Fremragende gitarist

Grade: 5 out of 6

An Idea. Stykker av Rudnev, Arnold, Barrios Mangoré, José, Brouwer. Kristina Vårlid gitar. Simax.

Denne cd-en er tatt opp på Utstein kloster i oktober i fjor. Og Kristina Vårlid, årgang 1994, er fra Stavanger. Hun har allerede vunnet flere internasjonale priser, bl.a. første pris ved den internasjonale gitarkonkurransen i Antwerpen i 2017 og prisen ved Koblenz internasjonale gitar-akademi i 2018. 

Programmet hun har valgt her, har stor spennvidde. Å si at hun spiller virtuost og velklingende, vil være alt annet enn å overdrive. For hun har en meget vakker klang på sin gitar, både når hun spiller svakt og sterkt, høye og lave toner. Virtuositeten synes ikke å ha noen begrensning.

Virtuositeten synes ikke å ha noen begrensning.

Det første stykket er av russeren Sergej Rudnev, The Old Lime Tree, visstnok med opphav i en folkesang. Etter hvert kommer latinamerikanske og spanske komponister, som seg hør og bør. Men først kommer Malcolm Arnolds Fantasy for Guitar op.107 med hele syv (korte) satser og skrevet for den store engelske gitaristen Julian Bream. Den utforsker en hel rekke spilleteknikker, men har også vakre satser (f.eks. Arietta, spor 6). 

Augustin Barrios Mangorés La Catedral har en virtuos sistesats (spor 11) og Antonio José Sonate for gitar er et større verk på vel 20 minutter. José (1902-1936) ble, i likhet med Garcia Lorca, henrettet i den spanske borgerkrigen. Ravel roste hans musikk. Klangene har en viss sprøhet, melodiene er vakre (spor 14), men det kan også komme kraft ut av gitaren (spor15). Cubaneren Leo Brouwer, som Vårlid har samarbeidet med, har skrevet tittelstykket An Idea: et meditativt stykke der Vårlid får tonene til å synge. 

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Helikopter er satt inn i søk etter to savnede

  2. Ungdomsskoleelev dømt for voldtekt av medelev på skolen

  3. Nettopp valgt: Nå skal Ane Mari lede nye turister til Jæren

  4. Solskjær skrev klubbhistorie i Paris. Hylles for «genistrek».

  5. Trump ber justisministeren starte etterforskning av Biden

  6. Han rykket opp fra lager­medarbeider til direktør i samme firma. Dette mener han er nøkkelen

  1. Musikk
  2. Klassisk musikk
  3. Anmeldelse