Et alvor vi sjelden ser i krimlitteraturen

KRIM: Karin Fossum er mer opptatt av menneskene enn forbrytelsen. Men denne gang blir hun litt baktung, mener vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

  • Tarald Aano
    Redaktør

Grade: 4 out of 6

Karin Fossum: Bakom synger døden. 380 sider. Cappelen Damm.

Jeg har alltid likt Karin Fossum. Hennes krimromaner er skrevet med et alvor vi sjelden ser i underholdningskrimmen, og hun er åpenbart glad i menneskene hun dikter opp – selv de som begår grufulle handlinger. Derfor skiller hennes bøker seg fra de aller fleste innen sjangeren: Oftest blir mennesker og samfunn kulisser for forbrytelser og oppklaring – hos Fossum er det motsatt; forbrytelsen blir en anledning for å granske og beskrive enkeltmennesker og det miljø og samfunn de er en del av.

Les også

Hun er helt unik som krimforfatter

Eller rettere: Det samfunn de står utenfor.

Fossums persongalleri består av outsidere, annerledes, skakkjørte og bedrøvelige skikkelser. I ferske «Bakom synger døden» møter vi en ung mann som er utenfor på alle vis; venneløs, homofil, avvist, misforstått. Han er stor og tung og omtaler kroppen som en saccosekk, føler seg som en taper i de fleste sammenhenger, men skaper en forestilling om intellektuell overlegenhet; han har lest sin Dostojevskij og kjenner sin Kafka.

Han er ikke alene på utsiden. I «Bakom synger døden» møter vi en ensom unggutt med stort tegnetalent, en narkoman mor, en kriminell barnevernsgutt...

Og Sejer, selvsagt, den kloke etterforskeren som denne gang skal etterforske to tenåringsdrap. For meg blir han den mest fascinerende figuren i «Bakom synger døden». Partiene der han avhører vitner og mistenkte er både vakkert og intelligent skildret, vi ser hvordan den rutinerte etterforskeren fisker etter informasjon, hvordan han bruker sin rutine og menneskeinnsikt til å lirke ut opplysninger selv fra den tause og motvillige. Hvordan han demonstrerer nysgjerrighet, ikke forakt.

Les også

Tjener seg rike på drap

Sejer gjør godt, for resten av boken griper meg ikke slik tidligere Fossum-romaner har gjort. Som tidligere er ikke teksten delt inn i kapitler, sprangene mellom ulike scener og personer skjer brått, og dialogen er ikke merket med hermetegn eller talestreker. Det krever litt mer av leseren enn bøker der cliffhangerne avsluttet tresiders kapitler, men gir desto mer når du er i flyten.

Det er kanskje noe av utfordringen her. Selve handlingen fungerer greit, og ondskapen (som framstår som tilfeldig, men dypest sett ikke er det) er et slags tilbakevendende hovedtema. Men denne gang opplever jeg teksten som litt for ordrik - og litt baktung. Vi får et par blindgater vi ikke trenger, og psykologiseringen blir nesten overtydelig til tider.

Men for all del: Fossum blir aldri likegyldig. Og det er kanskje urettferdig at hun må måles med seg selv.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Da denne ble stjålet i Stavanger, delte 500 innlegget til Lene på Facebook: – Skaper enorm irri­tasjon

  2. Åpner gigant­butikk på Forus – alle konkur­rentene er borte

  3. Haaland ble klapset til etter krangel

  4. Kommunen har gjeld til langt opp over ørene: – Uten den lave renta hadde dette vært en økonomisk katastrofe

  5. Se bilde­galleri og sjekk resul­tatene fra Sandnes halvmaraton

  6. 13 fikk bot på E39

  1. Bokanmeldelse
  2. Krimlitteratur
  3. Anmeldelse