Ihle Hadland med suverent Beethoven-spill

Stavanger symfoniorkester (SSO) innledet Beethoven-jubileet med å koble ham til en inspirator og en lærer.

Publisert: Publisert:

Ikke uventet ble Beethovens klaverkonsert nr. 3 med Ihle Hadland som solist, kveldens høydepunkt, skriver Arnfinn Bø-Rygg i sin anmeldelse. Foto: Jan Inge Haga

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Beethoven: Die Weihe des Hauses, ouverture; klaverkonsert nr. 3.
Luigi Cherubini: Marche funèbre; Haydn: Symfoni nr. 103 (Paukevirvelen). Christian Ihle Hadland, klaver; SSO, dir.: Jan Willem de Vriend. 

Konserthuset fredag kveld.

«Beethoven, den revolusjonære» var tittelen på denne konserten som innleder SSOs feiring av Beethovens 250-års jubileum. Det er så absolutt dekkende, for Beethoven var revolusjonerende på så mange måter. Men i stedet for å koble ham til Cherubini og Haydn, kunne vi godt ha fått et helt Beethoven-program på denne første konserten i 2020. Men for all del: Beethoven var en sterk beundrer av Cherubini og vi kan si at denne italiensk-franske komponisten hadde stor innflytelse på Beethovens såkalte «heroiske stil». Og Haydn var Beethovens lærer. Det er også en forbindelse mellom Haydn og Cherubini, siden Haydn noen år etter uroppførelsen av sin symfoni nr. 103, dediserte verket til Cherubini.

Ikke uventet ble Beethovens klaverkonsert nr. 3 med Ihle Hadland som solist, kveldens høydepunkt. Foto: Jan Inge Haga

MT Suverent samspill

Konserten åpnet med en ikke så ofte spilt ouverture av Beethoven, den som har tilnavnet «Innvielsen av huset». Huset var Josefstadt-teatret i Wien, verket er et leilighetsverk i bredt anlagt Händel-stil, men ikke særlig interessant. Willem de Vriend ledet SSO med stor gestikk og med en klar oppfatning om hvordan stykket skulle tolkes. Men en innvielse av Beethoven-året, var ikke dette.

Ikke uventet ble Beethovens klaverkonsert nr. 3 med Ihle Hadland som solist, kveldens høydepunkt. Denne konserten en av de store i klaverlitteraturen. Den kom ut i år 1800, sikkert for å kunne være en musikalsk døråpner til et nytt århundre. Det likeberettigede partnerskapet mellom solo og orkester, som Ihle Hadland og SSO taklet så godt, er her en nyvinning. Ihle Hadland, dirigent og orkester gjorde den langsomme satsen til midtpunktet i verket, en sats som har en dybde i uttrykket som romantikken snart skulle utfolde i flere retninger. Vi merket oss Ihle Hadlands utsøkte pedalbruk i denne satsen, der mange pianister bokstavelig talt trår feil. Og klaverpassasjene mot slutten, der Beethoven har skrevet «con gran espressione», fikk virkelig et talende uttrykk.

Konserten åpnet med en ikke så ofte spilt ouverture av Beethoven, den som har tilnavnet «Innvielsen av huset». Foto: Jan Inge Haga

MT Herlige løp og triller

Ihle Hadlands spill er lett, elegant, med herlige løp og triller, men i førstesatsen kunne det ha vært mer tyngde og noen steder mer kraft. Men briljant utført ble kadensen i denne satsen og med et fabelaktig differensiert anslag som preget fremføringen som helhet. At Ihle Hadland også er en virtuos, hørte vi i sistesatsen, særlig i sluttdelen (coda) der tempoet går over i presto. Samspillet mellom solist og orkester var mer enn utmerket.

MT Haydns vidd og overraskelser

Etter Cherubinis skjebnetunge sørgemarsj, fremført med energi og de nødvendige utladninger av SSO og de Vriend, fikk vi kveldens andre hovedverk, Haydns symfoni nr. 103 med den berømte paukevirvelen i åpningen. Det må ha vært et sjokk for publikum den gang, i 1795. Men for å forstå dét, må vi tenke historisk. Det er dessverre ikke blitt så vanlig i dag, så Haydn lyder for de fleste lett og livlig, men ikke så mye mer.

Men uansett: SSO fikk på beundringsverdig vis lagt for dagen all den oppfinnsomhet og de dramatiske overraskelser som preger førstesatsen. I den langsomme satsen kom den bemerkelsesverdige melodiske og harmoniske rikdom til sin rett. Tolkningen av sistesatsen, bare basert på ett tema og så å si umulig å analysere, viste oss til fulle Haydns vidd og oppfinnsomhet. Dette var i det hele tatt en tolkning som det kan settes kryss i taket ved. Willem de Vried skal nok ha mye av æren for det. Men hans store gester og kroppsbevegelser ble for oss publikummere etter hvert ganske slitsomt å måtte se på. For orkesteret var det nok annerledes.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. SUS og Sandnes kommune begikk en rekke lovbrudd da pasient døde

  2. Tenkte først «her kan vi jo ikke bo»: – Dette stedet, altså. Her har jeg funnet roen.

  3. Julebord? Nå renner avbestillingene inn

  4. Er det eit offentleg ansvar å gi Kurt Nilsen millionlønn til jul?

  5. Sola-spilleren hylles av Herrem: – Helt enormt

  6. Geir Zahl gir tilbake sparepengene fra Kaizers

  1. Klassisk musikk
  2. Konsert
  3. Stavanger Konserthus