Oslo – langt bedre enn sitt rykte

BOK: I stedet for å kjefte og smelle på begrepet «Oslo», bør vi ta oss tid til å lese byen. Den er langt bedre enn sitt rykte, takket være dikterne.

Mange forfattere kommer fra utskjelte Groruddalen i Oslo.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Erik Fosnes Hansen: Oslo - et eventyr. Litterære vandringer. 273 sider. Kagge.

Det er ikke vanskelig å lage litterære vandringer gjennom Paris og Roma, eller London for den saks skyld. Men Oslo? Går det an å lese seg gjennom den rotete, provoserende nyrike, hovedstaden vår?

Det går helt fint, viser det seg. Etter kort tid med Erik Fosnes Hansen som guide gjennom Oslos litterære landskap, vokser en annen by fram. En by formet i en tid da Norge var et slags poetokrati, der dikterne var viktigere enn politikerne. Ibsen, Wergeland, Bjørnson, Hamsun, Krogh, Garborg, Collett – alle har de bidratt til å gjøre Oslo til en litterær by. Fosnes Hansen peker ut stedene de har bodd, eller satt sitt merke på, og fletter inn historiske og litterære referanser. Noe er forutsigbart, som turen gjennom patrisierstrøkene på Frogner på jakt etter Johan Borgens Lillelord, eller skildringen av Rudolf Nilsens samtidige gråbeinsgårder på Grønland og Tøyen.

Grønland har forandret seg radikalt siden Rudolf Nielsen skrev sine tekster.

Men så tar han oss med på 31-bussen fra fasjonable Snarøya til den bydelen som sliter mer med omdømmet enn selv Oslo samlet gjør. Groruddalen er det nye parnasset. Per Petterson er derfra. Det samme er Jan Kjærstad og Torgrim Eggen, Jostein Gaarder og Tom Egeland. Elin Brodin, Maria Kjos Fonn, Zeshan Shakar kommer også fra Groruddalen, som er langt mer sammensatt enn sjablongen vil ha det til. 

Shakars «Tante Ulrikkes vei» er et glimrende eksempel på en moderne form for heimstaddiktning, der hjemstedet er drabantbyens blokker og tradisjonene ikke er homogene og fastlåste, men heterogene og i daglig konflikt. Dagens litterære Oslo ligger heller langs T-banen til Grorud enn langs Henrik Ibsens kjente løype fra Arbins gate til Grand Café. Fosnes Hansen følger begge sporene, han er øst og vest, sør og nord i byen på leting etter referanser og anekdoter. 

Grand Hotell, frekventert av Henrik Ibsen, blant andre.

Innledningsvis tar han høyde for at det kan lages mange andre slike bøker om Oslo. Dette er hans versjon, og interessant nok begynner han med byens omgivelser. Han drar til Holmenkollen for riktig å ta inn hvordan byen er omsluttet av fjord, skog og åser. Naturen definerer kulturen. Norsk diktning, også den som springer ut av livet i hovedstaden, handler ofte om ski eller lange, varme somre ved sjøen. Vi er enten syndere i sommersol eller slitere i skiløypene. 

Dette er ikke spesifikt for denne byen. Fordi så mange av «Oslo-forfatterne» er innflyttere, blir jakten på deres forhold til byen også en søken etter nasjonale karakterdrag, både i nasjonsbyggingens og i oljens tid.

Sigrid Undset vokste opp i Kristiania, men skrev om universelle fenomen, om menneskenes hjerter, kvinnenes seksualitet og fascismens trussel. Knut Hamsun var innflytter og skrev om de samme temaene, men fra et ganske annet perspektiv. Begge kan leses helt løsrevet fra geografi, men de kan også plasseres i historiske kontekster knyttet til Kristiania/Oslo. Fosnes Hansen gjør begge deler, og han gjør det på dempet, vennlig kåserende og alltid språksikkert vis. Det er ikke like lett å mobbe Oslo etter en bok som denne.

Publisert:
  1. Bok
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Oslo

Mest lest akkurat nå

  1. Når det blir farlig å gå på jobb

  2. Dette sa Gunnarsson som fikk Brekalo til å koke over

  3. David Brekalo: – Jeg gjorde en feil og vil beklage til alle

  4. Mann tatt for ruskjøring med barn i bilen

  5. Canada bekrefter første tilfelle av ny virusvariant

  6. Titusenvis uten strøm i vinterkalde Skottland og Nord-England