Det meste av Mods

For en kveld! Og for en fest! (og halvparten av musikken var også bra).

Publisert: Publisert:

Mods-konserten ble en fantastisk fest og en musikalsk hompetitten-tur, mener Aftenbladets anmelder. Foto: Jarle Aasland

Denne artikkelen er over syv år gammel
Grade: 3 of 6 stars

Dette blir en parentes når historiebøkene skal skrives. Egentlig er det vel så interessant å analysere sosiologien, lokalkoloritten, folkefestingen og psykologien og alt det andre rundt denne konserten. Kosen, festen, massemønstringen, rotbløytene, oppvarmingen, dokøen, nostalgien, mimringen og alt det er nok vel så viktig for mange, men det var altså musikk der, og den har jeg tenkt å si noe om. Musikken.

Se i nåde til meg.

Alle skal med

Mods har plukket fra to plater, ”Revansj!” og ”Amerika”. ”Time Machine” har de klokelig styrt helt unna. De to første består av en brokete forsamling sanger, noen gode, noen dårlige og noen midt i mellom. Mods har en håndfull hits, men de har også noen sanger som har havnet i bakleksa av gode grunner. De spiller altså alt fra ”Revansj!” og ”Amerika”, fortsett fra rockabilly-snurrige ”Takk for nå”. Ikke bare det beste altså, men det aller meste. Du skal ha en uhyre sterk katalog for å komme fra det med topp karakter, og det har ikke Mods.

Les også

Hvilket terningkast fortjener Mods?

Det ble en fantastisk fest til en musikalsk hompetitten-tur. Da et par av oss var så uheldige å uttrykke litt forhåndsedruelighet til denne kvelden var det blant annet dette vi tenkte på. Har Mods virkelig materiale til å holde på i to timer? Godt materiale?

Svaret på det er ganske enkelt nei. De skrev noen dårlige sanger back then, og de MÅ spille dem denne kvelden for å dekke to timer. ”Belinda”, ”Militæret”, ”Livets Roulette” og en håndfull til. Og uansett hvor hardt de jobber, uansett hvor mye de legger i det: De kan ikke spille seg ut av problemer som ligger 30 år tilbake. Utvalget er for tynt, og resultatet er én times musikalsk fyllstoff og én times godt stoff.

All in

Nå hopper vi rett over i litt skryt. Produksjonen er bra. Imponerende bra. Stor og påkostet, glimrende animasjon, video, lys og i det hele tatt. Det betyr litt at de ikke har spart på konfekten. Lyden er litt varierende, men stort sett god. Bandet legger ned mye arbeid. Det er all in, uten ironisk distanse, selv om Abelen tuller litt mellom sangene. De spiller ikke spektakulært godt, men de kommer fint fra det. Stødig komp, jevnt godt fra gitarer og keyboard og en god Abel i front. De som fryktet venstrehåndsarbeid tok feil.

Åpningen, ”Gje meg litt mer”, er forrykende. Stene Osmundsen hamrer det i gang sammen med seks mann på hver sin tromme. Stemningen er ubeskrivelig. 25.000 løfter hendene og klapper. Mods virker potente. De er friske. De vil gje litt mer. Fra tribunen opplevdes starten som kontant, presis og glødende. Sånn fortsetter det en stund. Og det skal være sagt – før vi kommer til innsigelsene: Mods 2012 gjør virkelig det de kan, og skal ha honnør for det. Det er all in, hele veien. Ingen unnasluntring. De snofler seg ikke gjennom et pliktløp.

Det er ikke der det kniper. Problemet ligger som sagt 30 år tilbake i tid.

Minuser

Regien er lagt opp på eneste rette måte. Åpne med et smell, gjør unna middelmådighetene, spe på med noen hits og avslutt på topp. Vi som noterte plusser og minuser merket oss at det var to strekk som ikke var all verden. Sang 4-5-6-7-8 og 11-12-13 holder rett og slett ikke mål. ”Reisen”, ”Amerika”, ”Livets roulette” og disse her hopper vi over på plate, og Mods klarer ikke å gjøre gull av gråstein. De prøver hardt, men det går ikke. Å kaste inn ”Skikkelige sjømann” og ”Kråkevisa” demper heller ikke følelsen av en periode med tidtrøyte. For å umiddelbart undergrave min egen påstand om tidtrøyte så skal vi ta med at stemningen er nesten like god i de partiene undertegnede setter minus foran. Nesten.

Det skal vise seg denne kvelden at alt jobber for Mods, bortsett fra halvparten av råvarene. Det er nesten umulig å lage en spenstig servering av slapp fisk.

Renovasjon

De holder seg stort sett i nærheten av originalversjonene. Forskjellen er jevnt over at den kantete og reine lyden vi kjenner fra platene er erstattet med et rundere, fyldigere og større lydbilde. Det fungerer for det meste greit, men det sauser til noen låter unødvendig mye. Folk kjenner igjen riffene, trommebrekkene, gitarsoloene, pianopartiene og ikke minst kan de synge med akkurat sånn som de hadde tenkt. Bandet har oppgradert sin egen lyd med andakt og visdom. Mye er bevart, litt er frisket opp. Vellykka noen steder, men på for eksempel ”Bare i nått” faller litt av sjarmen bort i renovasjonen.

Så tar det seg kraftig opp når ”Eg vil Hjem” og ”Revansj” kommer, som de to siste sangene for ekstrarunden. Når Mods får jobbe med de gode sangene sine, da er de bra. Ingen bombe, men det blir veldig tydelig.

”Meg må du hilsa på” er kveldens høydepunkt. Abel drar til og tyner ut litt 1981-vokal, de slipper seg løs på gitarene og kompet dundrer på.

Når 25.000 synger ”Tore Tang” som tredje ekstranummer blir alle kommentarer overflødige. Du må være fra Oslo eller på andre måter ha begrenset kapasitet for ikke å forstå og verdsette det som skjer.

Kvelden avsluttes med ”Me to går alltid aleina”. Streit gjennomspilling uten fiksfakseri. Massiv allsang. Massiv. Folk vil IKKE hjem. Abel bli stående igjen på scenen og inhalere de siste utpustene til 25.000 klin galne fans.

Can you feeeel it?

Epilogen til dette er at denne anmeldelsen egentlig er, om ikke overflødig, så i alle fall bare en liten del av historiefortellingen denne kvelden. Musikk handler om følelser. Det er ikke matematikk. Det handler om hvilke deler av hjertet ditt og hjernen din som berøres. 9. juni 2012 vil bli husket som en kveld der 30 års minner om kjærlighet, svik, hat, forelskelse og musikalsk oppvekt kuliminerte i en gigantisk fest som 24.000 aldri ville vært foruten. Mods har alltid vært der. I 1981, 1986, 1996, 2003 og 2012. ”Tore Tang” betyr noe for folk, og det er langt viktigere enn om tre gitarer kanskje var én for mye. Vi skal ikke la være å si at ”Reisen” er en dørgelig kjedelig låt, men det betyr ikke all verdens. Vil du kline til ”Me to går alltid aleina” eller vil du analysere styrker og svakheter ved det klassiske popbaladeformatet? De fleste foretrekker klinas. Husker du at hjerte slo litt fortere da du hørte ”Eg e så forelska” for første gang, eller husker du at Abel synger surt på det første stikket?

Folk har ventet på dette i 30 år, og det var vel egentlig ikke kvelden å være pirkete, med mindre du har det som yrke. Mods-comebacket endte opp med at vi alle hadde rett. Både skeptikere, som sa at Mods ikke har sanger til to timer, og entusiastene som ventet tidenes kveld på stadion fikk helt rett. Det er to ulike tilnærminger til kvelder som dette. Folkesjela og fornuften er to kranglefanter som fint kan leve side om side. Vi blir aldri enige, og det er helt greit.

Det var uansett litt av en kveld.

Publisert: