Nobelprisvinnerens bisarre fortellinger

BOK: Usentimentale og provoserende noveller for dem som ikke vet om de skal le eller gråte.

Polske Olga Tokarczuk fikk nobelprisen i litteratur for 2018. Nå er hun aktuell på norsk med en samling fortellinger som aftenbladets anmelder gir terningkast seks. Foto: Gyldendal

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Olga Tokarczuk: Bisarre fortellinger. 217 sider oversatt av Julia Wiedlocha. Gyldendal.

Da mye skuddermudder og rot, Me too-kampanjer og skandaler rundt den svenske nobelkomiteen førte til et opphold i utdelingen av litteraturprisen, forsøkte de i fjor å gjøre opp for noe av forsømmelsene med å dele den ut for to år samtidig: Forsinket gikk da prisen for 2018 til Olga Tokarczuk (1962).

I fjor kom også romanen hennes «Før plogen din over de dødes knokler» på norsk. Den er en spennings- og krimroman, og samtidig så meget mer: en fortelling om fattigslige liv og ødslig død i polske utkantstrøk, et økologisk forsvarsskrift for dyra og alt liv som bare lever, et angrep på religiøst bigotteri og en demonstrasjon av fantasiens og poesiens signerike kraft, det siste i form av William Blakes 200 år gamle diktning, som noen av karakterene forsøksvis oversetter til polsk.

Julia Wiedlocha har med fint resultat også oversatt høstens «Bisarre fortellinger». Tittelen sier det meste, hvis man da ikke vil føye til en lang rekke andre adjektiver som alle sammen kan være med å beskrive disse i sannhet bisarre fortellingene: For de er ikke bare bisarre, de er uforutsigelige og merkverdige, lekne og surrealistiske, fantastiske og magiske, utopiske, groteske og morbide.

Men forunderlig nok er ikke summen deprimerende, enda så pessimistisk mørke og skremmende Tokarczuks sprudlende fabuleringer gjerne fortoner seg. Tvert imot framviser hun mye humor i det grenselandet mellom fakta og fiksjon hun henter stoffet sitt fra, der det hele begynner i en realistisk nok setting da en passasjer på en transatlantisk flyvning renner over med sin egen historie til en ukjent medpassasjer, for å konkludere med at «Mennesket foran deg finnes ikke fordi du ser det, men fordi det ser deg». Det kunne man kalle eksistensialisme i kondensert form.

Derfra fortsetter Tokarczuk med «De grønne barna», en fortelling med faktiske, historiske personer fra polsk sekstenhundretall som hun dikter videre på, med rom for fabelvesener. Det fortsetter med «Sønnen», en femtiåring som etter sin mors død sitter igjen med et spiskammer fullt av moras overlagrede sylteprodukter. Det blir etter hvert ganske makabert, men uberørt og nøkternt skildret.

Og slik fortsetter det, f.eks. i den praktfulle novellen «Besøket», der personene ikke er personer som vi ennå forestiller oss realistiske fiktive karakter – eller for den del oss selv, men «egoner». I en slags svært så nær sci-fi-framtid er disse robotene utstyrte med følelser, og kan i rikt monn både glede, ergre og grue seg. Påpasselig sjalu på hverandre er de også, og nå gruer de seg til å få besøk av et par nabo-egoner som gjerne vil se hvordan de har det, for nykommerne vil også gjerne bli en slags familie med eget avkom – og hvordan fikser man det, liksom, oss roboter imellom?

Den lange, avsluttende novellen «Menneskenes helligdagskalender» beveger seg også bortenfor realismens fornuftsgrenser slik vi ennå forsøker å markere dem ved hjelp av omforent kunnskap og naturvitenskapene. Omvendt kan den godt leses metaforisk, som en uthenging av enhver guds-, under- og helgentro: I fortellingen kom hovedskikkelsen, kjent som «Monodikos», «Den enestående», «Den unike», «Den fullkomne» eller «Monolitten», til menneskene for 312 år siden. Han blir dyrket som den frelseren som fortsatt holder oppe et (framtids)samfunn i ferd med gå under i forurensing.

Men siden han nå fortsatt går for å være menneske, med pust og bankende hjerte, om aldri så svakt, kreves det store medisinske, tekniske og plastiske erfaringer for å holde ham tikkende – og troen ved like. Den andre, høyst menneskelige, hovedpersonen i novellen er massør, som ved sin massasje og knaing bidrar mest til – hinsides det «alle» egentlig vet er umulig – å holde ham i live til enda et neste års store festdag da Monodikos igjen skal feires av alt folket, som nok en gang får tiljuble ham via fjernsynsskjermene sine. 

Nå kan vel ingen med «en kropp til engangsbruk» leve så lenge, skulle man tro. Og så framviser da Olga Tokarczuks novelle tro i dens mangefasetterte fasonger i et religiøst, medisinsk og politisk spill for alt folket.

På privatplanet er her dessuten en novelle om en mann som går bananas da han oppdager at strømper har en søm – det har han aldri sett før, og en annen om en mann som tross alt ikke er fornøyd etter å ha fått seg et nytt hjerte. Her så mangt, og Tokarczuk tvinger underholdende moro av det. Også.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Litteratur

Mest lest akkurat nå

  1. Barn har fått påvist smittsom hjernehinne-betennelse

  2. Rørt verdensmester: – Det er nok det største jeg har gjort

  3. Hanne Sørvaag har fått ny jobb

  4. Trener måtte beklage Haaland-prat: – Dumt

  5. «Koronaåret» 2020 ser ut til å ha påvirket ungdommenes valg av utdanning

  6. Solid boligprisoppgang på Nord-Jæren