Forrykende krim fra Hardanger

KRIM: Gamle konflikter, hemmeligheter og fordommer i forrykende krimdrama fra Hardanger.

Denne artikkelen er over to år gammel

Agnes Lovise Matre: Uvigslet jord. Krim. 365 sider. Gyldendal.

I en forfallen hage i Øystese i Hardanger finner den nye eieren noe som ligner et menneske. Det viser seg å være ei hånd og deler av armen, ei dongerijakke og et gammelt skolebevis med navnet Morten Vik. Lensmann Bengt Alvsaker og hans team får dermed en vrien sak på nakken, for Morten var sønn til en av bygdas sentrale politikere, og han er aldri meldt savnet. Morten var homofil og forlot bygda for over 30 år siden. Etter hvert avdekkes gamle konflikter, hemmeligheter og fordommer. Men det stopper ikke der, funnet av hånda og seinere resten av kroppen utløser ei rekke dramatiske handlinger inkludert nye drap.

Parallelt med etterforskningen fortelles den 17 år gamle Mortens historie fra 1983, og det er et ganske annerledes Norge vi møter. Samvirkelaget med orange S som logo stenger klokka 15, musikken spilles på kassetter og det finnes ikke internett eller mobiltelefoner. Morten er en ressurssterk og populær gutt, men han er altså homofil, noe som er omtrent umulig på bygda på den tida. Homofilt samliv mellom menn var straffbart i Norge fram til 1972, men selv om loven ble endret, var holdningene til folk de samme. «Folk som meg forsvinner fra bygda fort som saueperler etter en regnskur» sier en av de skjulte bygdehomsene i et intervju mange år seinere.

Bygdekrim er en subsjanger innen kriminallitteraturen som mer eller mindre ble oppfunnet av Kolbjørn Hauge fra Finnøy. Han er også den eneste rogalendingen til nå som har fått den prestisjetunge Rivertonprisen, for «Død mann i boks» i 1995. Agnes Lovise Matre som er fra Osterøy og bor i Haugesund, har skrevet tre kriminalromaner fra Hardanger med Bengt Alvsaker i hovedrollen. Hun er en verdig arvtaker etter Hauge og andre pionerer innen sjangeren, og det er forfriskende å lese norsk krim som ikke foregår i eller rundt Oslo. Det er noe med lynnet og folkene som er annerledes, og de tette og kvelende miljøene der alle kjenner hverandre som gjør seg så godt i en krim.

Men mens Kolbjørn Hauge interesserte seg for folkene og lot handlingen lunte bedagelig avsted, legger Matre opp til et forrykende tempo. Dette går på bekostning av persontegningene og miljøskildringene, og vi får ikke tid til å fordøye de grusomme hendelsene og føle empati med ofrene før hun raser videre. Mest interessant er Mortens historie fra 1983 og møtene med bygdehomser som forteller sine historier. Det finnes også en forsvunnet mor i lensmann Bengts eget liv som vi gjerne vil vite mer om, men det kommer kanskje i neste bok?