Ellevilt om en konfliktridd verden

BOK: Alt-i-en-jafs-rapport spent ut mellom en klassisk kultroman og Trump-land.

Salman Rushdie gjør et dypdykk i vår trumpistiske, vanvittige verden i sin nye roman, skriver Aftenbladets anmelder.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Salman Rushdie: Quichotte. Roman. Oversatt av Ingrid Haug. 462 sider. Aschehoug.

Noen diktere framstår som så lekende i sin ubøyelige vilje til å gi seg fantasien i vold, så kunnskapsrike i sin evne til å pendle freidig og fritt i tid og rom, mellom høyt og lavt og leksikalsk informasjon av mange slag, at det er lett å la seg imponere. Å bli emosjonelt berørt av slike stemmer er ofte ikke like enkelt.

Dette slår meg også i møtet med den 12. romanen til den hyppig prisbelønte, indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie (f. 1947, debut 1975). «Quichotte» er et magisk-realistisk bravurnummer som nylig ble nominert til Bookerprisen, og som oppviser mange av de kvaliteter man gjerne forbinder med dette forfatterskapet. For igjen markerer dikteren seg som en vidtfavnende, frodig forteller – uten å appellere til leserens evne til medlevelse i særlig grad.

Slik romanen «To år, åtte måneder og tjueåtte netter» (2016) bygde på den arabiske eventyrsamlingen «Tusen og en natt», slik signaliserer tittelen på årets bok at teksten er inspirert av «Don Quijote» (1605-15), pikareskromanen til Miguel de Cervantes om «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», den livsfjerne antihelten som forleste seg på ridderromaner, satte seg på øket Rocinante, dro rundt i La Mancha i lag med væpneren Sancho Panza og drømte om å vinne gunsten til den skjønne jomfru Dulcinea, gjerne mens han angrep vindmøller fordi han oppfattet dem som onde kjemper.

Hos Salman Rushdie hører vi om Sam DuChamp, en forfatter fra Bombay bosatt i USA. Han har gitt ut åtte passe uinteressante spionthrillere da han bestemmer seg for å skrive noe fundamentalt annerledes. Resultatet blir en slags vridd versjon av «Don Quijote» med den aldrende, slagrammete Ismail Smile, født i Bombay, som hovedkarakter. Da han ikke lenger kan jobbe som vellykket selger av diverse farmasiprodukter, blir han opphengt i realityserier på tv og forelsker seg i Salma R., en tidligere Bollywoodstjerne som nå er vertinne for et talkshow sendt fra New York. Dermed glir han inn i en slags stalkerrolle med Salma R. som Dulcinea. Snart legger han ut på en turbulent amerikareise med sikte på endelig å få møte den utkårete – ikke på gampen Rocinante og sammen med en traust bonde, men i sin gamle Chevy Cruze ledsaget av sin oppdiktete sønn Sancho. De høflige kjærlighetsbrevene han sender underveis, blir undertegnet med pseudonymet Quichotte og gjør etter hvert inntrykk på mottakeren, en dopavhengig tv-kjendis som er nesten like populær som Winfrey Oprah.

Dette er ingen psykologisk-realistisk reiserapport av vanlig merke, til det er de eventyraktige, irrasjonelle innslagene for mange – som når en gresshoppe, en statue eller en pistol begynner å snakke, eller når urtidsaktige mastodonter raver rundt i bygatene.

Like fullt oppviser denne fabulerende teksten – spent ut mellom India, USA og England, trivialkulturelle rekvisitter og encyklopediske fakta – et dypdykk i vår trumpistiske, vanvittige verden. Eller som romanen selv slår fast – her får du en påminning om «Faktaforvrengning i USA». Gjennom satire og humor, absurdisme og sci fi-inspirert tenkning utleveres «fiendene av samtidens virkelighet». Quichotte og de andre fiksjonsfigurene må forholde seg til destruktive familiefeider, voldsfanatikere, rasister, sexovergrep, søppel-tv, opiodekrise, immigrantproblemer og cyberterrorisme. De lever i «Alt-kan-hende-æraen», mellom de mange «anti-vaksinasjonistene, klimagalningene, nyhetsparanoikerne, Ufologene, presidenten, de religiøse fanatikerne, de som hevdet at Barack Obama ikke var født i USA, de som hevdet at jorden var flat, de fordømmende unge, de grådige gamle, nettrollene».

Alle de sprelske innfallene og utfallene, den vedvarende kretsingen rundt fordommer og konspirasjonsbasert galskap, de utallige forviklingene, fintene og digresjonene, den pekefingerstyrte belæringen og den strie strømmen av lærde referanser til litteratur, film, tv-serier, billedkunst, musikk, mytologi, religion, historie m.m. gjør at denne på mange vis imponerende romanen bærer Salman Rushdies umiskjennelige bumerke. Den virker frodig, burlesk og velinformert, tar opp i seg satiriske, frekt flirende elementer, eier et episk trøkk og et moralsk alvor det står respekt av.

Men all dramatikken oppleves ikke som like velplassert og underholdende. Det hender at denne skamløst uryddige teksten i all sin febrile, målbevisste iver etter å framstå som et fortellerteknisk, flinkt oppvisningsnummer av det magisk-realistiske slaget blir overlesset, ja, uttværet i strukturen. Da vipper romanen «Quichotte» over fra det fascinerende til det nærmest kjedelige.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Roman
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Inviterer til gjen­åpnings­feiring i Stavanger lørdag kveld

  2. I verste fall står hele Nye SUS ferdig på Ulland­haug først i 2040

  3. Nå er huset og fasaden total­endret: – Folk kjører sakte forbi for å se

  4. Da Haaland kom, så verdens­mesteren hans store svakhet

  5. – Whale­come to Sch­vitser­land. Excep­tion vaksina­danre­kovid­person

  6. – JESSSSS! Endelig slutt på å være politi