Marerittaktig vri på Peter Pan-eventyret

«Wendy» er en slags vrengt Fluenes herre-versjon av eventyret om Peter Pan, frigjort fra gamle kjønnsroller og Disney-magi.

Wendy

Skuespillere: Devin France, Yashua Mack, Gage Naquin, Gavin Naquin, Ahmad Cage
Sjanger: Eventyr / Drama. Regi: Benh Zeitlin. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 12 år.

I likhet med «Pinocchio», som hadde premiere i romjula, tar «Wendy» et langt skritt bort fra de fargerike og harmløse Disney-adapsjonene mange av oss tenker på når vi hører om nevnte tredukke og om Peter Pan. Som tittelen antyder, er det altså Wendy som er den sentrale figuren i regissør Benh Zeitlins adapsjon av J.M. Barries barnebok om gutten som ikke ville bli voksen. Men ikke den moderlige versjonen, vår tids Wendy er tøff og viljesterk og like glad i lek og moro som sine mannlige venner.

Wendy og brødrene vokser opp sammen med en hardtarbeidende alenemor, som driver en nedkjørt diner rett ved siden av jernbanesporene. En dag opplever de at en ung gutt forsvinner fra nærmiljøet, og en sen kveld får Wendy øye på en mystisk figur som hopper fra vogn til vogn på et godstog som tøffer forbi. Sammen med brødrene lar hun seg lokke at denne figuren, som altså er Peter Pan, og før de får tenkt seg om er de på vei til det farefulle Aldriland, hvor hoveddelen av handlingen finner sted.

Aldriland er en mystisk øy befolket av en gjeng støyende, møkkete gutter som lever i et slags strukturert anarki, med den ikke spesielt sympatiske Peter Pan som sin ledestjerne. Som vi vet er det om å gjøre å ikke bli gammel i denne historien, men etter hvert viser det seg at noen av guttene har gått i fella, og lever nå sammen med andre oldinger på den andre siden av denne magiske og/eller forbannede øya.

Slik barna skildres i Zeitlins film, virker det ikke direkte forlokkende å aldri leve i en tilstand av evig barndom. Det er veldig mye skrik og skrål, farlige situasjoner, konflikter og forvirring, med en stadig overhengende trussel som aldri slipper taket. Som tidligere nevnt er ikke Wendy den moderlige skikkelsen i denne versjonen, i stedet har man introdusert en annen variant som ivaretar denne rollen. «Moren» er en slags blanding av hval og romvesen, som holder denne skrudde verdenen sammen, men som også blir skadelidende når menneskene ikke tar vare på den skjøre økologien. Dette er kanskje det tydeligste poenget i en film som ellers er en forholdsvis forvirrende affære.

Den ser i det minste veldig bra ut, og Zeitlin fanger på sitt vis hvor surrealistisk og brutal verden kan framstå sett gjennom et barns øyne. Om ikke annet viser han at det går an å lage nye vrier på gamle historier, uten å miste det opprinnelige helt av syne.