Om å bryte mørke mønstre

Tradisjonell, reflektert beretning om en mangfoldig kvinneskjebne.

Kari Bøge: «Om alt kunne slutte her». Roman. 505 sider. Aschehoug.

Når Kari Bøge (f. 1950, debut 1971) nå gir ut sin 13. voksenroman, innbyr teksten til både ros og ris. Historien om den 28-årige sykepleieren Sara – som i første kapittel ankommer en navnløs by på Fyn etter å ha brutt med samboeren og familien i Oslo – virker målbevisst komponert og innholdsrik, med mange livfulle scener og kloke resonnementer, men framstår tidvis også som omstendelig og litt for tradisjonell i utformingen. Her er det lite som overrumpler og utfordrer.

Men portrettet av tenksomme, frihetslengtende Sara er inntrengende og nyansert og står til troende. Hun minnes barndom, ungdom og nær fortid. Hun skaffer seg ulike jobber. Hun skriver og maler og får suksess både som billedkunstner og forfatter. Hennes hverdag rommer mye overvintret smerte, men signaliserer også vilje til å finne en egen veg i livet uten å kopiere de mønstrene fra fortida som har tatovert henne i sjela for bestandig.

Innledningsvis oppsøker hun den danske fotografen Kai som hun forelsket seg i to år tidligere, og de får etter visse forviklinger barn sammen uten at de blir samboere eller gifter seg. I tillegg innleder hun et forhold til en gift lege som drømmer om å bli forsker. Dessverre blir skildringen av den «brennende» lidenskapen hun sies å bære på i den forbindelse, aldri spesielt intens eller sensuell. Noen Mykle er Kari Bøge ikke.

Den viktigste personen i Saras liv er datteren Maya som vi følger fram til hun fyller fem. Rapporten om samspillet mellom mor og datter virker ofte både presis og rørende. Her speiler orda ømhet, varme, gjennomlevd liv.

Minneverdige er også portrettene av to eldre kvinner som har spilt viktige roller i Saras liv – billedkunstneren Carla som hun fikk en vakker ring av som lite barn, og Amanda, huseieren som hun blir kjent med da hun søker leilighet på Fyn.

Mye plass vies også Saras familie, særlig hennes norske mor og danske far, hun psykiater, han professor i nordisk litteratur. Like autoritær og ufyselig som den aggressive mora framstår gjennom sin manglende evne til å si «takk» og «unnskyld», like tafatt virker faren som unnviker de fleste nærkamper med sin infame hustru. For Sara representerer barndommens erfaringer det meste av det hun ikke ønsker å utsette Maya for.

Ellers rommer romanen diverse perspektivskapende referanser, blant annet til Martin A. Hansen og Virginia Woolf. Den formidler mange sanseinntrykk, og det siste kapitlet er både vakkert og vondt, samtidig som det antyder at Saras framtid fortsatt er åpen, med ulike muligheter.