Lerches magnum opus

Ikke tidenes beste norske album, men ikke så langt unna, faktisk.

Sondre Lerche: «Avatars of love» (PLZ/Ingrooves)

På 14 spor pløyer Lerche gjennom minst like mange popsjangere. Klassisk 60-tallspop, noe fransk fiksfakseri, noe amerikansk tyggipop, litt 80–90-talls-flørt, en ti minutter lang bossa-fortelling, hit eit steg og dit eit steg.

Han er god på alt. God som vokalist, god som tekstforfatter, god som komponist. Det eneste han ikke er god på, er å begrense seg. Effekten av det er 97 prosent god, og 3 prosent uvilje til å kutte de ytterst korte partiene med daukjøtt.

Nu vel, dette er et knallgodt album med tidløs popmusikk, fullt av store følelser, gode ideer, musikalske nytelser. Utgivelsen har noe monumentalt over seg, som om hele karrieren hans har pekt mot dette. Tenk Susanne Sundførs «Music for people in trouble» fra 2017.

Dette er Sondre Lerches hovedverk, hans magnum opus. Du vil bruke litt tid på å høre det, så kan du bruke noen år på å gjenoppdage storheten.

Beste spor: «Guarantee that I’d be loved», «Will we ever comprehend», «Alone in the night».