Ti gode tyverier fra arkivene

PLATE: Han stjeler som en ravn og synger som en engel, Tore Meberg.

Tore Meberg (til høyre) har blant annet med seg pianist og arrangør Anders Brunvær Hauge på sitt nye album «Something is ending within us».
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Meberg: «Something is ending within us» (Meberg)

Cover-sanger er ikke enkelt. Plukk blant all verdens gull og diamanter, men klarer du å yte dem rettferdighet når du selv skal pusse og gni på dem og lage nye smykker? Noen, kanskje de fleste, vil like mora. Så har du dem som kikker på dattera og tenker «er ikke hun vel så fin?».

Tore Meberg er en flink fyr med en veldig god stemme. Han jobber i Stavanger byarkiv og har gitt ut et par riktig fine plater. Nå har han plukket ti veldig gode sanger fra gode folk – han har virkelig gravd i verdensarkivet – og laget sine egne versjoner.

Han åpner med easy listening og Burt Bacharachs «Something big». Det er et landskap Meberg kjenner, passer i og trives i. Mebergs versjon er uten strykeorkesteret og blåserekka, litt mykere i kantene og en fin, soft start, ikke milevis fra Bacharachs original.

Leonard Cohen er neste mann ut. «Waiting for a miracle» er også nokså tro mot originalen. Mebergs stemme har ikke Cohens dybde. Vår mann er lysere i røsten, men han synger mykt og fint over et bakteppe av småelektrisk 80- og 90-tallsflørt.

Han er ikke skyggeredd, Meberg, det skal han ha. Skoene han skal fylle, er svære. Neste låt er Rufus Wainwrights perle «Out of the game», en skikkelig mektig dryler. Igjen har han hentet fram og studert arkitektens egne tegninger nøye og langt på vei kopiert dem.

Spørsmålet er – som det alltid er på covermateriale – om det tilfører noe nytt. Er det ting her som gjør at sangen tar en ny retning? Etter tre sanger er konklusjonen et klart og tydelig «tja», egentlig ikke. Det betyr ikke at det ikke låter flott, for det gjør det absolutt. Dette er et lekkert, varmt og flott sammensnekret album der gjennomgangstemaet er å være midt i livet, et sted mellom akterutseilt og lett optimistisk.

Litt mer justert er Nick Lowes «Man that I’ve become». Det enkle country-utgangspunktet har fått et lite molldrag, Meberg crooner mykt i beskrivelsen av en litt trist og nummen mann som opplever at livet fyker forbi.

På «Both sides, now» får Mebergs varme vibrato følge av et piano og strykere. Igjen, veldig tro mot opphavet (den store Mitchell-versjonen). Det er et svennestykke å følge Joni Mitchell. Tore Meberg lander godt på beina, men Mitchell forblir ubeseiret som formidler av livets mange sider.

«Feeling yourself disintegrate» (The Flaming Lips) er nok en fin sang og nok en fin framføring. Richard Hawley og andre barokkpop-folk ville nikket gjenkjennende og anerkjennende.

Abba er neste stopp. 80-tallet er langt på vei eliminert i «The day before you came» og erstattet med et strøk av kabaret som kunne vært 50, 75 eller 100 år gammelt. Fin vri. Tore Mebergs store styrke ligger kanskje nettopp her. Han er kronisk umoderne og stoler 100 prosent på gode sanger, sunget og spilt godt. Disse ti tyveriene er kyndig utført.

The Smiths’ gitardriv er byttet med pumpeorgel i bønneropet «Please, please, please let me get what I want», også det et vellykket grep. Den myke, drømmende popen er tilbake i «The downtown lights», igjen veldig behagelig og lett i øret, og tett inntil 1989-originalen til The Blue Nile.

Som alltid når vi snakker om cover-sjangeren: Noen vil steile. Andre kjenner ikke originalene, men kan oppdage dem via coverversjonen. Noen kan synes oppussingen har gjort sangene godt. Sannheten ligger i dette tilfellet et sted midt imellom.

Meberg har bundet de ti sangene fint sammen og laget én hekk av ti ulike planter. Noe er tilført, noe er trukket fra. I sum er det en behagelig, sofistikert, popklassisk og fløyelsmyk samling sanger, pluss et par spor der man først og fremst blir minnet om hvor god originalen er.

Til slutt kaster Meberg seg over nok en klassiker, Nick Drakes over 50 år gamle «Time has told me». Den er lett ommøblert i korte strekk, pumpet opp med gospelkorister og gitt et tidløst uttrykk.

Beste spor: «Man that I’ve become», «The downtown lights», «Time has told me».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Fanger et liv mellom fet og følsom

  2. Coldplay er ok, hvis alt du vil ha er komfort

  3. Hun er på vann­vogna, men musikken er alt annet enn edruelig

  4. En av årets beste country­plater

  5. – Vestkystrock for værbitte vestlandsfolk

  6. Galskap satt i glimrende system

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Musikk