Vagina med tenner

Stilsikkert og absurd fabulerende om smør på flesk, arbeid og død, og en vagina med tenner.

Eli Fossdal Vaage bor i Bergen. Dette er hennes tredje bok.
  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Eli Fossdal Vaage: «Grå hoppe». Noveller. 121 sider. Tiden.


I Eli Fossdal Vaages (født 1984) første novellesamling presenteres vi for utsnitt av liv og stadier på livets vei, slik mange av titlene også angir: Heim, Arbeid, Kyrkje, Gravferd, Arv.

Overordnet dreier det seg om oppløsning og fremmedgjorthet. Mange av personene befinner seg i randsoner og strever like mye med å leve som de plages av tanken på å skulle dø. Her er ensomhet, aldring og død, som i «Hundebarn» der jeg-fortelleren alt som barn hadde ei djup frykt for å bli kontakta av dei døde.

Her er skarpe kontraster mellom høyt og lavt, rent og skittent, det kognitive og den kroppslege språkløysa, gjerne understøttet av historisk-anekdotisk kuriosa, som i tittelnovellen, som bygges rundt beskrivelsen av en juletradisjon i Wales.

Stilistisk preges novellene ofte av innskutte ledd, sideordninger og parenteser, foruten symboltunge gjennomgangsmotiver knyttet til dyr og natur, især hunder, hester og fugler. Språklig merkes poeten Fossdal Vaages nærvær. Det er en nesten drømmeaktig flyt i noen av tekstene, som åpner store tolkningsrom.

Best er nok forfatteren likevel i de mer konvensjonelt organiserte novellene, så som «Engel», om en nå voksen kvinne som ser tilbake på sommeren hun fylte 17, da hun lot en fremmed mann kjøre seg fra Oslo til Bergen. Eller «Grav», som foregår i Italia og handler om en kvinne som ble vitne til en episode hun ikke kan forklare i ord.

Og «PMS», som er blant samlingens lengste og beste noveller, der forfatteren demonstrerer stor innsikt i mannens psykologi: Han sat i bilen og venta på å gå ut av han og inn heime med alle varene då meininga brått vart sogen ut av tilværet.

Gode og fengslende er også de mer fritt filosoferende og fabulerende, til dels absurde og surrealistiske innslagene, som «Smør på flesk» og «... as far as she knows», der forfatteren på Foster Wallace-vis og med innlagt metaperspektiv blant annet reflekterer, språklig, lydlig og faktisk, over pleonasmen og orgasmen. Og i «Dentata», hvis tittel henspiller på den freudianske og mytiske forestilling om en vagina med tenner, undersøkes språkets og leserens grenser, og virkelighetens oppløsning.

Når samlingen består av 26 tekster fordelt på 121 sider, sier det seg vel selv at ikke alt holder like høy kvalitet. Men i sine beste noveller viser Eli Fossdal Vaage innsiktsfullt, empatisk og med lun humor, at hun er en svært språkbevisst, stilsikker og særegen forfatter.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Visuelt til­trekkende og ytterst peda­gogisk

  2. Er det mogleg at etter­ordet kan vera den beste delen av ei bok? Det påstår Aften­bladets kritikar her

  3. Sexorientert terapi-roman

  4. Først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe

  5. Vil du forstå ytre høyre? I så fall bør du lese denne boken

  6. Reflektert og stillferdig om en verden etter katastrofen

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse