Døråpner til fortidens lukkede rom

KUNST: Når er en dør ikke lenger en dør? Ny utstilling på Galleri Opdahl gir nye innganger, skriver Aftenbladets anmelder.

UTSTILLING

Galleri Opdahl: Piotr Lakomy, Doorway. Skulptur, t.o.m. 31. okt.

Når er en dør ikke lenger en dør? En praktisk funksjon har en dør kun når den markerer et skille, og en passasje, mellom to rom, eller mellom ute og inne. Dørbladet gjør det mulig å åpne og stenge denne passasjen. Men rykkes dørbladet ut av denne praktiske sammenhengen, må der helt andre perspektiver til for at den skal bli interessant.

Polske Piotr Lakomy gir oss slike nye innganger til døren, både som konkret, fysisk objekt og som idé. I Galleri Opdahl viser han 10 skulpturer som dels har utgangspunkt i hans eget atelier, dels i teoriene til den østerriksk-amerikanske arkitekten Frederick Kiesler og hans arbeid med det endeløse huset (midten av forrige århundre). Kiesler ville ha organiske former, opprinnelig med utgangspunkt i egget, og romopplevelsen skulle være flytende og basert på den menneskelige målestokk, kroppens proporsjoner.

Bier og struts

Bier og struts: Lakomy forskyver disse teoriene til en postmoderne tankegang; han skaper altså en uren kunst fjernt fra modernismens idealer. Utgangspunktene hans er både egget og det han kaller hjemmets urform, bikubens celler. Men selv om skulpturene hans åpenbart rommer en fascinasjon for naturens egne former og materialer, er det industrielle bikubeceller han anvender, strukket og formet til konstruktive skulpturelementer– altså basert på forestillingen om naturens sterke byggeceller, men her fjernet et godt stykke fra naturen selv. Dette blir et arkitektonisk element i noen av skulpturene hans. I sterk kontrast til strutseeggene, som han plasserer nærmest svevende i disse objektene.

Strutseegget framstår som dørkknott eller klinke, men egget er skjørt, tåler knapt berøring og knuser lett – en selvmotsigelse som også rommer idéen om egget som en annen urform for hjemmet. Slik forvandler Lakomy døren til en metafor for dens bruk i huset, idet han henger selve huset utenpå døren. Og slik blir disse skulpturene også en døråpner inn til fortidens lukkede rom. For på ett plan ser jeg her avtrykk av mennesker som i sin tid har brukt disse dørene, disse fragmentene av levd liv – de rommer minner om passasjer som åpnes og lukkes, og av de som en gang har stått for denne trafikken, med titler som «She Was A Visitor» og «Egg Tears». Det er som om objektenes ujevne overflater, i grenselandet mellom skulptur og maleri, viser meg spor av mennesker som har brukt dører jeg selv aldri har gått gjennom, spor som har festet seg og koagulert, nå fastholdt kun som minner, i denne flytende tilstand mellom konkret og abstrakt, tydelig og utvisket.

Melankoli

Ja, her ligger også et element av melankoli, en opplevelse av noe tapt, noe som er ugjenkallelig forbi. Men her er også en fri lek med materialer og former, åpenbart beslektet med tysk-amerikanske Eva Hesse, som i siste halvdel av 1960-tallet bråmodnet som kunstner, før hun døde så altfor tidlig. Hun var en pioner i arbeidet med å frigjøre kunsten fra klare kategorier, stiler og retninger, idet hun pekte nese til sin samtids kunstretninger – den abstrakte ekspresjonismen, popkunsten og konseptkunsten – og laget urene objekter med fattige, skitne materialer som bl.a. ikke anerkjente grensene mellom skulptur og maleri.

Den store betydningen Hesse har hatt for den nyere kunsten, ser vi tydelige spor av hos Lakomy, der han, i tillegg til materialer allerede nevnt, bl.a. bruker kaninpels, kunstharpiks, betong, dørlås, tekstil, aluminiumskoffert, bivoks, lim og maling i objektene sine. I dag er Hesses nyvinninger en selvfølge, men det er ingen selvfølge at dagens kunstnere evner å utnytte denne arven så godt som det vi nå ser i Galleri Opdahl.