Vitnesbyrd på gravens rand

BOK: Mer til å humre over enn å til å gapskratte av.

Erlend Loe er aktuell med romanen «Giæver og Iunker».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Erlend Loe: Giæver og Iunker. Roman. 157 sider. Cappelen Damm.

Det er ikke mange norske samtidsforfattere som har gjort seg fortjent til hedersbetegnelsen «humorist». Blant unntakene fins allsidige, produktive Erlend Loe (f. 1969, debut 1993). På sitt beste er han en oppegående humorist som skriver romaner det er lett både å flire av og reflektere over.

Eksempler på den typisk loeske legeringen av alvor og fleip er klassikere som «Doppler» (2004), «Volvo Lastvagnar» (2005) og «Slutten på verden slik vi kjenner den» (2015). Dette er bøker der fortelleren uanstrengt og med gravalvorlig mine blander det burlesk lekende og det sivilisasjonskritisk refsende på sjarmerende, elegant, uanstrengt vis.

Kort oppsummert er «Giæver og Iunker» en slektsroman hvor den springende, tilbakeskuende handlingen er lagt til en ikke-navngitt, norsk jordbruksbygd befolket av diverse vriompeiser og andre løgnaser.

Øverst i dalen, med fritt utsyn og gjerne badet i sol, har Giæver-familien holdt til i mange generasjoner. I muntlig klingende, energisk jeg-form beretter nå den eldste nålevende representanten for denne familien om spesielle kapitler i slektens og fortellerens egen historie.

I hans verden står striden med Iunker-slekta sentralt. De bor på en gård lengre nedi dalen, i skyggen, mangler utsyn, har ikke den samme stolte familietradisjonen å vise til og er en gjeng uintelligente, stridbare kranglebøtter han liker å snakke nedsettende om.

Jeg-et henvender seg ellers konsekvent til et «du», en voksen sønn som blir bedt om både å sette på en opptaker og ta notater underveis. Akkurat det fortellergrepet skaper en spesiell språkrytme og fungerer godt.

Resultatet blir et lappeteppe av en roman bestående av 63 kapitler, alle med en overskrift. Mye er til å humre over. Men gapskratte gjorde jeg aldri. Kanskje fordi det fins et merkbart alvor i bunnen av denne sære, ofte litt abrupte erindringsmosaikken om to stridende bygdedynastier. Vi får tidlig vite at fortelleren er kreftsyk og nærmest taler på gravens rand.

Slik sett er det kan hende ikke spesielt påfallende når de siste åtte kapitlene i boka alle bærer overskriften «Døden».

Kjedelig er det aldri å lese humoristen Erlend Loe. Men noen alvorstung latterbombesuksess av typen «Doppler» er dette ikke.

Publisert: