Tut og kjør

BOK: Det hjelper verken med Oprah eller eks-president som garantister for en bestselgermammut som ingen ende vil ta. Før den likevel tar en brå slutt.

Amor Towles er født og oppvokst i Boston. Han er oversatt til en rekke språk.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Amor Towles: «Lincoln Highway». Roman. 560 sider. Oversatt av Eve-Marie Lund. Press.

Amor Towles (1964) er en av sin tids amerikanske suksessforfattere. Med fem års mellomrom har han siden debuten gitt ut tre romaner, som alle nå finnes på norsk, oversatt av Eve-Marie Lund, til sammen nesten 1500 sider.

Det begynte med New York-romanen «Et spørsmål om dannelse» i 2011. Den er lagt til tida like før den andre verdenskrig, der en rekke karrierister lever ut sin kynisme, sine ambisjoner, sin grådighet og intrigante utvendighet omhyggelig pakket inn i det som gikk for å være pene manerer.

Det fortsatte med «En gentleman i Moskva», en massiv flyplassroman, om en fornem russisk greve som ikke bare har klart det kunststykke å komme gjennom den kommunistiske revolusjonen og påfølgende utrenskninger med livet og manerene i behold, men som utrolig nok i tiår etter tiår og som sentrum for handlingen forblir boende på Moskvas fornemste hotell til han på egne bein vandrer ut av soga i 1954.

I «Lincoln Highway» er Towles tilbake i USA, midt på 1950-tallet denne gangen. Den ble en umiddelbar suksess: nummer en på New York Times’ bestselgerliste og kåret til «årets beste bok» i 2021 av Oprah Daily, Time («en fengslende historisk roman»), National Public Radio, The Washington Post og – Barack Obama. Det er bare forståelig dersom man ikke vil ha annet enn underholdning («tidtrøyte») av en roman.

Og det er her sånn sett en masse av, for «Lincoln Highway» er bygd over samme mal som Towles’ andre romaner, det vil si at de er formløst elastiske og mottakelige for stadig nye episoder, småfortellinger og snutter som kan puttes inn i tekstmassen etter hvert som forfatteren kommer på noe å fortelle.

Fortellerteknisk begynner det likevel konkret nok da 18-åringen Emmett Watson kommer hjem til bondelandet i Nebraska, midt i USA, etter å ha sonet sin straff for voldsutøvelse med døden til følge. Han kommer hjem til en ruin: Nedsyltet i gjeld har faren nylig dødd, og garden er lagt ut på tvangssalg. Mora reiste fra dem for mange år siden, og nå er bare den åtteårige broren tilbake. Denne Billy kjenner han stor omsorg og ansvar for.

Nå er det tid for oppbrudd og en frisk start – et grunnmotiv i mye amerikansk diktning. Med noen tusen dollar som faren har lurt unna i løa og lagt på dekket av en gul, 1948 modell Studebaker Land Cruiser som reisekapital, skal de starte fra scratch. De er riktignok ikke enige om hvor veien skal gå, men i alle fall vil de ut på tittelens Lincoln Highway, som med sine 5455 kilometer fra kyst til kyst er USAs første transkontinentale highway.

Ved å bruke en håndfull gamle postkort mora sendte hjem den første tida etter at hun dro som guide og kart, vil åtteåringen oppspore sin mor på vestkysten. Emmett har litt andre, og marginalt mer realistiske planer. Men før de rekker å komme seg av gårde vestover, dukker to rømte fangekompiser opp, den gjennomupålitelige, korrupte 18-åringen Duchess og den jamgamle, drømmende og følsomme, overbærende men livsudyktige overklassegutten Woolly.

Woolly er ellers den mest mangefasetterte og interessante av romanens mange karakterer og forblir en av hovedpersonene fram mot siste slutt. Da har leseren gjennom mange viderverdigheter blitt med Emmett og Billy, Duchess og Woolly gjennom halve USA helt til New York og østkysten. Hvordan de tross de opprinnelige planene om å dra vest havner der, er en gjennomgående del av intrigen. Den er ellers enkel nok og gir Amor Towles ubegrenset rom for å introdusere den ene karakteren etter den andre ettersom kilometrene tilbakelegges og sidene baller på seg.

Her er for eksempel Townhouse, en svart gutt fra soningsanstalten, men nå tilbake i New York. Her er Ulysses, krigsveteranen som i sin tid kom tilbake til ingenting fra krigen og nå har lagt ut på en endeløs reise i lasterommet på godstog. Eller Pastoren – en skinnhellig og troløs veteran på samme galei.

Og gjennom hele romanen svever den unge kvinnen Sallys gode ånd med sine nøkterne vurderinger og praktiske håndlag, jenta fra nabogarden i Nebraska som fra første dag forsøker å rettleie og hjelpe den hjemvendte, men reisesyke, Emmett. (Det er vel ikke for meget fortalt at hun – «engel» og «husmor» –innhenter guttene østpå og nok får Emmett og Billy på rett kurs igjen).

Slik futter og går det med et konsept forfatteren kunne holdt gående enda lenger enn de 560 sidene den norske utgaven er. Når avslutningen likevel kommer, er den for Woollys del utilfredsstillende og romanteknisk umulig for den realistiske formen romanen ellers er skrevet i. Mens Billy, med sin barnlige åpenhet, alltid klar til å ta inn og akseptere alt som skjer, alt og alle han støter på, inniblant blir lagt ord i munnen som ikke lyder rett fra en åtteåring. På sin side skildres heller ikke alltid de voksne ungdommene like forseggjort: «Han bannet lavt…»

Men i det store og hele er «Lincoln Highway» en grei nok røverfortelling fra landevei og jernebanespor over halve USA. Den er «American as apple pie» (Tom Lehrer), men noen stor «historisk roman» er den ikke, verken som fiksjon eller sosialhistorie.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Eit arty-farty kunstnarportrett

  2. Korleis snakkar me om den norske oljerikdommen?

  3. Førsteklasses roman fra DDRs siste dager

  4. Her er mange mulige mistenkte, den ene mer glamorøs enn den andre

  5. Forfatteren vil for mye, men byr på røff underholdning og mangt å bryne seg på

  6. Spennende krimdebut med godt driv og mange overraskelser

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse