Vanligvis er hun blant de aller, aller beste

KRIM: Karin Fossum holder alltid med menneskene på skyggesiden. Men denne gang tror ikke vår anmelder på hovedpersonen hennes.

Karin Fossum har skrevet noen av de aller beste norske krimromanene. Hennes siste når ikke helt opp.
  • Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

Karin Fossum: Natteløperen. 187 sider. Cappelen Damm.

Med fare for å gjenta meg selv: Karin Fossum har vært en av mine personlige krimfavoritter i mange år, men verken fjorårets eller årets bok er blant hennes beste. Denne gang handler det om en tenåring som mister sin bestefar – moren er psykiatrisk pasient, faren i fengsel. Så begynner gutten å dikte seg selv; han setter seg i rullestol selv om han er fullt førlig, skaper drama i eget og andres liv ved å dra i gang nattlige russisk-rulett-besøk, velger ut tilfeldige ofre og drømmer om en romanse med jenta i nærbutikken.

Settingen er altså ganske typisk for Karin Fossum, og den representerer noe av hennes styrke som krimforfatter: Ved å være mer interessert i menneskene enn forbrytelsen, skaper hun særegne og alternative krimunivers. Hun presenterer oss for kvinner og menn som famler og ramler gjennom livene sine, ikke vellykkede fasademennesker. Hun er mer opptatt av psykologien som driver dem framover, enn krimgåten som skal løses. I Fossums forfatterskap er kriminaliteten brukt for å fortelle om mennesker og samfunn – ikke motsatt, som hos krimforfattere flest, der folk og strukturer blir kulisser for etterforskernes jakt på svar.

Slik sett er «Natteløperen» representativ for Fossum. Det er den også formmessig: Her er ikke kapitler, teksten glir sømløst mellom skildringer, gjenfortellinger og replikker (som ikke markeres med hermetegn eller talestrek), den allvitende forteller tar leseren med inn i hodene og tankene til menneskene vi møter.

Alt dette turneres rutinert, og det funker. Likevel har jeg altså noen innvendinger til de siste bøkene fra Fossum. Forrige gang gjennompsykologiserte hun sine hovedpersoner – denne gang virker figuren konstruert, jeg klarer ikke tro på ham, han berører meg ikke slik hennes andre skikkelser har gjort. Dermed blir mye av nerven borte, ettersom Fossums styrke, som har gjort henne helt spesiell i norsk krim, ligger i medfølelsen hun har med sine karakterer, en empati som leseren ofte også vil kjenne på. Når tenåringsgutten, som selvsagt er både offer og gjerningsmann, ikke skaper nysgjerrighet, forsvinner både spenning og framdrift.

Det er synd, for Fossums underliggende tema er fascinerende: Hovedpersonen er rammet av tilfeldigheter, forhold og valg ofte utenfor hans egen kontroll, og han framstår som en taper. Selv tar han tilfeldighetens spill ut i det ekstreme, i form av russisk rulett, når han velger sine mulige ofre. Slik forsøker han på sett og vis seg å plassere seg selv som herre over tilfeldighetene, i alle fall beskyttet fra dem. Men som i greske tragedier, der folk utfordrer skjebnen, blir han innhentet til slutt. Dette er interessant, men hadde fortjent en bedre bok.

Et pluss til slutt: Hennes nye etterforsker er kul og annerledes, et befriende overskuddsmenneske som politimann, kollega og familiefar. Jeg leser gjerne mer om ham.

(Og helt til slutt, for nerdene blant oss: De mystiske tallkodene underveis er ikke helt logiske. Så her ligger en bonusspenning – se om dere finner ut hva som er galt med dem...)

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Vår anmelder trodde hun leste om en kvinne, men det var helt feil...

  2. Ung kvinne + voksen mann = traumer (og en god bok)

  3. Debuten var sjokkerende god. Her er bok nummer seks

  4. Har hun mensen ...?

  5. Nå er krim­dronningene tilbake på hjemme­banen

  6. Dundrende gode små­historier fra et Ukraina i kon­flikt

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Krim