Se hva som skjer

Hvorfor får vi ikke bukt med mobbingen i norsk skole?

Denne artikkelen er over ti år gammel

— Mobbing er et samfunnsproblem, ikke kun et barneproblem, sier Tove Flack, forsker ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.

— Vi ser det i alle sammenhenger der mennesker er.

- Men de fleste voksne har i alle fall en litt større sjanse til selv å kunne skifte arena – vi kan prøve å skifte jobb, for eksempel. Barn kan ikke slutte på skolen?

— Barn er prisgitt voksne. De kan ikke velge bort den arenaen de blir mobbet på. Det gjør dem veldig sårbare. Derfor er det svært viktig at en ser det som skjer mellom barn. Da må en se på barna. Kunnskapen om samspill i hverdagen mangler i lærerutdanningen. En må få tak i dem som har en begynnende mobbeatferd. For det fester seg, og kan bli en strategi for å oppnå sosiale og følelsesmessige mål. Når aggresjon virker, kan strategien gjentas og bli en måte å klare seg på. Vi vet at ønske om dominans, status, tilhørighet og makt i vennegruppa er viktige motiv for å mobbe. Blir en vant til å bruke mobbeteknikker, så distanserer en seg også gradvis fra dem som blir ofre. Studier har påvist at mobbere har dårligere moralsk bevissthet og mangelfull evne til empati.

Men mobbere er ikke like. En liten gruppe er først og fremst drevet av sinne. Disse barna blir gjerne lett provosert og tolker andres handlinger negativt. Dette er barn som ofte også er offer for mobbing selv og ikke har god sosial forståelse. De fleste mobbere har imidlertid god evne til både å se og forstå andres reaksjoner, men de kan mangle evne til å føle med den som blir rammet. I stedet bruker de det, for å oppnå en gevinst. "Jeg bryr meg døyten om at du gråter, dersom jeg kan oppnå noe med det."

Alle de andre

- Der er det vel alle vi i midten kommer inn, som ikke aktivt og bevisst mobber eller selv blir mobbet. For hvis ikke den som mobber oppnår noe med det, er det vel heller ikke noen vits i å drive på?

— Nei. Vi har forskning som viser at når elever sier fra sammen, stopper mobbingen ofte i løpet av 10-15 sekunder. Dessverre vet vi også at tilskuerne sjelden griper inn og at de tvert imot ofte kan ta aktivt del i mobbingen. Gruppepåvirkning er kraftfullt. De prosessene er det utrolig viktig å gjøre medelevene bevisste på. Populære inkluderende elever har stor påvirkningskraft. Der er det et potensial for å stoppe mobbing.

Men, det er de voksne som har hovedansvaret. De må være ekstremt tydelige: Selvsagt kan du ikke gjøre dette, selvsagt kan du ikke krenke noen, hverken med blikk, kroppsspråk eller handlinger. Heller ikke med de mange små, krenkende handlingene. Dette må de voksne se. Og det må være tydelig nulltoleranse for det. Stopp det. Og la det få konsekvenser. Vi er ofte for redde for å la noe få konsekvenser for barn. Men det må det få. Ikke i form av ren straff, men som en logisk konsekvens av handlingen.

Dersom det er slik at Jens ikke kan gå til og fra skolen uten å plage noen på veien, ja, så må Jens komme en halv time før, og vente igjen en halv time etter at de andre har gått. Alle barn skal selvsagt gå trygt til og fra skolen.

Eller hvis to stykker ikke kan være sammen uten å stenge ute tredjemann, så må en faktisk skille dem, da får de ikke være sammen. Konsekvenser er viktige. Når Jens klarer å gå til skolen igjen uten å plage noen, skal han ha ros, når de to slutter å stenge andre ute, skal de få ros og igjen få være sammen.

Se sammenhengen

- Hvorfor er det så enkelt å la være å gjøre noe?

— Det er i alle fall det hvis den som blir mobbet reagerer som de fleste gjør, med å bli innadvendt og trekke seg tilbake. Og om de som tar igjen, er det fryktelig lett å tenke at det er de som eier problemet. En har så lett for å egenskapsforklare det. Voksne har lett for bare å se enkeltpersonen, ikke den sosiale sammenhengen.

- Det der er jo virkelig også en klar hersketeknikk fra den voksne å forklare det med egenskaper hos den som blir mobbet. Og jo lenger det får fortsette uten at noen griper inn, jo sterkere blir den forklaringen stående?

— Jeg ser ikke på dette som en hersketeknikk. Heller som manglende bevissthet fra den voksne. Man kommer ikke utenom jobben med å se hva som skjer mellom barna. Hvis noen står alene ute i friminuttet skal du alltid prøve å finne ut hvordan samspillet er mellom elevene, og kunne avskrive mobbing før en eventuelt konkluderer at problemet ligger hos barnet.

- Hva med når lærere mobber?

— Det er en dimensjon der en ikke har utviklet gode nok tiltak. Dersom tallene fra en skole viser at mange elever kjenner seg mobbet, er det viktig å finne ut hvordan en kommuniserer på hele skolen. Og selvsagt stoppevoksne mobbere. Det er ikke et barnefenomen.

Høna og egget

- Hva er høna og hva er egget her? Uten at vi fjerner ansvaret for dette fra skolene med en eneste millimeter, kan det være at mobbingen i skolen speiler trekk ved samfunnet?

— Ja, det er klart. Det ene er hva slags føringer skolen får på seg for å ta dette alvorlig. Det må ha sin naturlige plass i arbeidsrutinene hele tiden. Som det er nå, blir det for tilfeldig. Det mangler en systematikk for å håndtere mobbing i skolen. Vi kan snakke om å forebygge, avdekke og stoppe. Det gjør seg ikke selv, og det nytter ikke med skippertak. Mobbeprogram virker, men de må inn i hverdagssystemene.

- Hva er det som virker?

— Når det gjelder forebygging, vet vi at klasseledelse er utrolig viktig. Hvordan den voksne skaper ro, ser elevene, ser dem sammen, og skaper fokus om det faglige. Så er det viktig å identifisere tidlig barn som tenderer mot mobbeatferd, og hjelpe dem til å endre denne. En må se sammenhenger for å kunne avdekke mobbing, og en må ha nulltoleranse for det.

Men tilbake til høna og egget og samfunnet, jeg mener også at både voksne og barn blir forvirret av hva de ser en kan tillate seg å gjøre og si mot andre. På tv går mye underholdning ut på å finne feilen hos andre og le av den. I Idol, for eksempel, kunne en trekke fram det aller verste, bare for å underholde. De voksne kunne henge ut unge, si ting som "kom deg av scenen, det er det verste jeg har hørt".

I humoren heter det at en må tåle å bli harselert med om en stikker seg fram. En mesker seg med andre sine feil, men kaller det kult og sier det er ironi. Serier med vakre, manipulerende jenter, som i Gossip girl, eller Mean girl, realityserier der folk rotter seg sammen for å få ut andre eller stille dem i et dårlig lys. Det viktigste er å holde med de riktige menneskene til en hver tid, det spiller ingen rolle hva de gjør eller hvordan de oppfører seg mot andre.

Vi må snakke om samfunnsansvar og etikk. At det å kunne krenke andre har blitt så sterkt knyttet opp mot ytringsfriheten, undrer meg. Vi må tenke over hvordan det virker, det vi sier og gjør.

Mer moral

- Her kan du fort bli avfeid som moraliserende?

— Men jeg vet også om ungdommer som sier de blir slitne av den negative måten de snakker til hverandre på, der de psyker hverandre ned, sier ting de ikke mener, fordi de oppfatter at det er en kul måte å kommunisere på. Hva er det som gjør at jeg trives? Det er når jeg blir lyttet til, når jeg blir møtt på en åpen måte. Men når noen rynker på nesen av det jeg sa, ler av meg, er spydige eller himler med blikket, er det utpsyking. Ingen er tjent med det. Det er en fryktelig ukultur.

- Skal vi begynne å bry oss mer om moral?

— Vi vet at manglende moral er en av faktorene som gjør at vi krenker andre. Barn og unge kan lett blir forvirret. Vi voksne også. Medier har et ansvar. Vi har et etisk ansvar. Hvordan skal vi klare lære barn og unge om inkludering når store deler av underholdningen går ut på å ekskludere? Hvordan skal vi lære de at alle selvsagt skal være med når det de ser på, går ut på å stemme folk ut? Eller lære dem at vi ikke er like, men like verdige, når alle dine feil kan vises på fjernsyn for underholdningen sin del?

Vi må se hva som skjer.