- «Skrik»s skaper var lykkelig

— Edvard Munch var en selvsentrert kvinnebedårer. Han kunne være morsom, men var en skikkelig dårlig lytter, mener Steffen Kverneland. I syv år har han gravd seg ned i alt tilgjengelig stoff om Norges største kunstner.

Tegneserieskaper Steffen Kverneland etterligner "Pubertet", en av hans Munch-favoritter.
  • Siv Dolmen
  • Gunnar Gran
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Munch–museet i Oslo: Haugesunderen Steffen Kverneland (50) er fast gjest og kjenner godt dem som jobber på museet. Faktisk var han der dagen før vårt møte, for å feire forsinket julebord med sin beste venn, Lars Fiske.

De to har produsert fem tegneseriealbum – "Kanon 1–5". Fiske har tegnet og skrevet om kunstneren Kurt Schwitters, og Kverneland om Munch. Nå skal alt Munch-stoffet samles i en 270 sider lang bok.

— Arbeidet var viktig for Munch, han gjorde det bra og opplevde å bli verdenskjent. Fra han var 40 år var det ingen tvil om at han var den beste i sin generasjon. Han fikk jobbe alt han ville, og male masse. Det må ha gitt ham en slags lykkefølelse, sier Kverneland.

Munch–slekta er full av store personligheter. Den mest kjente utenom Edvard er onkelen P.A. Munch – historieprofessor i særklasse. Edvards far var lege, men familien hadde allikevel pengesorger. Dr. Munch ville at sønnen skulle bygge vannkraftverk, ikke male bilder.

Edvard Munch (1863–1944) er den eneste norske maler med ubestridt verdensberømmelse. Maleriet "Skrik" har blitt hele klodens bilde på angst, og Munch malte bildet med utgangspunkt i sine egne følelser. Det samme med bildene som handler om sjalusi og død.

Da Edvard var fem år, døde moren. Munch skrev: «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg, og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene». I 1877 døde søsteren Johanne Sophie av tuberkulose.

Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber.

— Det var en helt normal oppvekst den gangen. Maleren Christian Krogh hadde samme bakgrunn, men for ham ble det aldri noe tema, forteller Kverneland.

Han mener Munch av og til poserte som den rusa, angstfylte, og misforståtte kunstner. Det er ikke plass til noe mer i den offisielle fortellingen om Munch. Men han var mye annet også.

— Munchs venner forteller at han var en stor humorist, barnslig og livlig, utdyper Kverneland.

12. desember 2013 er det 150 år siden Edvard Munch ble født, og det skal feires grundig. Fram til 17. februar henger "Det moderne øye" på Munch–museet. Utstillingen viser at Munch ble inspirert av alle slags nyvinninger. Han var tidlig ute med fotolitografi, slik at han fikk "Skrik" på trykk i europeiske magasiner. Munch ville at flest mulig skulle se kunsten hans, han ble en durkdreven merkevarebygger.

Munch fotograferte seg selv på armlengdes avstand, slike bilder vi legger ut på Facebook i dag. Publikum oppfordres til å ta bilder av utstillingen og legge dem ut på www.detmoderneøye.no. Film var en stor inspirasjonskilde. Da Munch gikk på kino i Moss i 1913, løste han billett både til seg selv, sine gjester og hunden Muff.

Kverneland gir meg og fotograf Siv en entusiastisk omvisning i Munch-museet. Foran "Skrik" står det fullt av folk. Hovedverket står ikke øverst på Kvernelands liste over favoritter. Vi går videre.

— Disse er kule, men de er nok malt i fylla, i en av hans tyngste perioder. Han fikk et sammenbrudd i 1908, forklarer Kverneland.

Edvard Munch var hard på flaska: "Jeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru, og senere drakk vi for å bli fulle", fortalte han om et Paris-opphold i 1889.

Men etter sammenbruddet i 1908, påsto han at han var avholdsmann. Det betydde å drikke med måte.

— Dette er derimot ikke malt i fylla. Se hvordan han har truffet på første penselstrøk! utbryter Kverneland om bildet "Dødskamp".

Han påpeker at mange av bildene har flater som er helt uberørt av maling. Munch har fått til det han vil med få strøk, og dermed er bildet ferdig. Det aller beste er gigantiske "Solen" i Universitetets aula i Oslo, mener Kverneland.

— Det er stormannsgalskap å forsøke å male noe sånt, men genialt. Han klarte det!

Munch fascinerte den ti år gamle Steffen Kverneland i Haugesund 1973. Han ønsket seg Munch-bok til jul, og forsøkte å etterligne stilen.

— En stund trodde jeg at jeg var bedre enn Munch. Jeg skjønte ikke det med å abstrahere eller utelate detaljer. Unger er jo tjukke i hodet, flirer Kverneland.

- Hva gjør Munch så stor?

— Han malte noe som både er personlig og allmenngyldig. Munch var drivende dyktig, smart og modig. Han forenkler og vet at han ikke trenger å ta med alle detaljer.

Han brukte sitt eget liv og følelser i kunsten. Derfor er det veldig takknemlig å lage tegneserier om livet hans. Han tok tak i sjalusi, kjærlighet og dype følelser på en veldig direkte og bevegende måte, svarer Steffen Kverneland.

For å kunne skildre disse sterke følelsene fjerner Munch seg fra realismekonvensjonene - han fordreier formene og presser fargene mot en symbolsk og følelsesmessig intensitet, skriver Trond Borgen i en artikkel fra 1994.

Munch blir en viktig foregangsmann for ekspresjonismen, sinnsuttrykkets kunst. Det er her han har sin betydelige plass i kunsthistorien - Munch fikk sterk innflytelse på neste generasjon kunstnere, særlig i Tyskland.

Edvard Munch fikk anerkjennelse fra etablerte kunstnere som Christian Krogh, og fikk tidlig stipender fra det offentlige. Men i pressen vanket det ofte sur kritikk.

— Vi tror ikke at det var mange som følte noen særlig nytelse ved bildene, og vi har våre store tvil om Munch kan samle noen større menighet i Stavanger, skrev Stavanger Amtstidende om en utstilling i 1896.

Edvard Munch var venn med kunstsamler Rolf E. Stenersen, som skrev klassikeren "Nærbilde av et geni".

Stenersen

skriver: "Munch var vakker (...) Han hadde et selsynt kraftig og skjønt hode. Folk snudde seg etter ham, også før han hadde fått et navn som kunstner".

— Munch var veldig glad i damer, når det passet sånn. De klenget seg på ham. Men han ville aldri gifte seg, fordi han ville ha fred til å male, forteller Kverneland.

Munch hadde et forhold til en rikmannsdatter som truet med å begå selvmord, hvis ikke Munch kom til henne. Han kom, de to kranglet, og hun trakk fram pistolen:

— Nå skyter jeg meg.

"Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig, la jeg hånden min over hennes. Tror de ikke hun trakk av? Skjøt av meg fingerleddet! Vet du hva hun sa da hun så jeg blødde? - Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt."

Det gjorde fryktelig vondt. Munch kom aldri over det. Skytingen gjorde han enda mer sky.

Hele livet gikk han med vanter for å skjule at han hadde en skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vanten hadde han en stor ring på denne fingeren.

Samme år som Munch malte "Solen", 1916, kjøpte han eiendommen Ekely i Oslo, og bosatte seg der resten av livet.

Nazistene i Tyskland hatet kunsten til Munch og fjernet bildene hans fra galleriene allerede i 1933. Men nazistiske Nasjonal Samling var stolte av Munch og ville feire 70-årsdagen hans. Munch blånektet, og ville ikke ha noe med dem å gjøre. Derimot stilte han gladelig opp i reklamer for Tidemands tobaksfabrik.

Edvard Munch testamenterte alt han eide til Oslo kommune. Tigerstaden så ikke helt verdien i gaven. Kunststudenten Arne Eggum ble satt til å rydde opp på Ekely, før huset skulle rives. Unge Eggum skjønte at Munchs litografier og håndskrevne notater måtte berges, og tok dem med i sin rustne 2CV. Eggum ble siden en av Norges mest kjente eksperter på Edvard Munch.

— Oslo har ikke mye å skryte av når det gjelder Edvard Munch. Der er det bare skam. Det ser en nå med det nye Munch-museet, som ikke blir noe av. Selv Nord-Korea hadde klart å få på plass et skikkelig museum, sier Steffen Kverneland fortørnet.

Høydepunktet i Munch-året blir jubileumsutstillingen "Munch 150" som vises fra 2. juni til 13. oktober. Dette blir den største Munch-utstillingen noensinne, med 250 verker fordelt på Nasjonalgalleriet og Munch–museet.

Bjarne Riiser Gundersen har skrevet bok om "Skrik" og tre kunsthistorikere har skrevet "Historien om Ekely".

Dheeraj Akolkar, med bakgrunn fra Bollywood, lager den internasjonale dokumentarfilmen "Let the scream be heard". Filmen vil vise mange av tegningene til Kverneland.

Stein-Roger Bull og Hallvard Bræin lager film om "Solen".

Ellers blir det mange flere utstillinger, forskningskonferanse, konserter, teater og egne tilbud til barn og unge.

Jubileet markeres også i Tokyo, New York (der Munch pares med Andy Warhol), Washington DC, Zürich og Stockholm.

— Folk bør gå og se på kunsten til Munch, utstillingene blir fantastiske. Ellers tror jeg Munch-året blir mye bullshit og tomme ord, sier Kverneland.

Han prøvde lenge å bli en kunstner som Munch, men kom aldri inn på Akademiet. Hans naturalistiske bilder var i utakt med tidens trender.

Siden fikk Kverneland mange priser for sine tegneserier. Spesielt "De knyttede never" ble geniforklart. Steffen Kverneland har det til felles med sin helt at han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet.

— Jeg identifiserer meg voldsomt med enkelte sider av Munch, kanskje for mye. Jeg skjønner ham veldig godt, forstår lykkefølelsen med å få jobbe i fred, sier Kverneland.

— Hvis Munch hadde levd i dag, hadde dere to vært kompiser?

— Munch kunne være slitsom og selvsentrert. Han snakket mye om seg selv om kunsten sin, og han var en skikkelig dårlig lytter. Så vi hadde nok ikke vært bestevenner, men jeg skulle gjerne møtt ham av og til, filosoferer Steffen Kverneland.

Munch-sitatene er hentet fra Rolf E. Stenersen: "Nærbilde av et geni", som er ute i jubileumsutgave. Takk til Lasse Jacobsen ved Munch-museet.

Publisert:
  1. Billedkunst
  2. Tegneserie
  3. Edvard Munch

Mest lest akkurat nå

  1. Oilers vant i spillforlengelse

  2. Tenåring uten førerkort krasjet i busskur

  3. Navn på omkommet frigitt etter båtulykke

  4. – Har ikke lyst til å miste noen jeg er glad i

  5. Dette er ofrene etter angrepene på Kongsberg

  6. Foreld­rene er avholds­folk. Selv produ­serer hun vin i verdens­klasse i Burgund